I et debattinnlegg i Aftenposten kritiserte jeg document.no og Christian Skaug for å omtale en marokkansk fars drap på sine egne barn på en insinuerende og dehumaniserende måte. En av document.no sine mange anonyme gjesteskribenter mener at jeg dermed har opptrådt uetterrettelig fordi jeg unnlot jeg å nevne at Skaug presenterte barnedrapene som "utslag av æresvold". Det er helt riktig at jeg ikke nevnte Skaugs bruk av uttrykket æresvold. I motsetning til hva som antydes, var årsaken likevel ikke at det hadde ødelagt et argument. Dersom jeg hadde trukket inn Skaugs bruk av uttrykket æresvold, ville det tvert om ha styrket kritikken min. For den en anonyme skribenten tar grundig feil når han hevder at Skaug gjennom dette satte det hele i en "soleklar kontekst". Skaug lar oss nemlig ikke få vite noe om hvorfor han mener "æresvold" er den relevante forståelseskonteksten og heller ikke hva han legger i begrepet.
I den kortfattede debattartikkelen i Aftenposten, som også omhandlet andre kritikkverdige sider ved document.no sin virksomhet, ville det ha blitt for omfattende å belyse det problematiske ved måten Skaug nyttiggjør seg et begrep om ære på. Det hadde fordret en egen artikkel. Ettersom det strengt tatt heller ikke var nødvendig for argumentet mitt, lot jeg det derfor det ligge. Den anonymt framsatte beskyldningen gir meg imidlertid anledning å bruke dette blogginnlegget til å se nærmere på det høyst problematiske ved påstanden om "æresvold":
Sannsynligvis mener Skaug at barnedrapene må forstås som «æresvold» fordi gjerningsmannens motiv ifølge avisen Corriere della Sera skulle være at hans kone nektet å dekke seg til. Med mindre Skaug tenker seg at muslimske menn er udetonerte voldsbomber som når som helst kan eksplodere i bisarre voldseksegeser, impliserer han imidlertid gjennom bruken av uttrykket æresvold at barnedrapene både ble begrunnet og rettferdiggjort av en bestemt æreskodeks som hører muslimer til, og at det følgelig er tale om en kulturelt foreskrevet handling. Dermed ser han bort fra at når muslimer begår drap kan årsakene være forskjellige, som f.eks. mental forvirring og psykiske lidelser. Verken blant muslimer eller andre folk finnes det kulturelle normer som rettferdiggjør en udåd som det her er snakk om. Selv om det blant visse deler av den muslimske befolkningen forekommer såkalte æresdrap, kan ikke enhver familietragedie som involverer muslimer forstås som resultat av en æreshandling.
Et begrep om ære viser til et sett normer og regler for hva som holdes for å være riktig og viktig i et samfunn. Menn av ære, eller ærefulle familier, lever med andre ord opp til noen sentrale dyder. Disse dydene er som oftest nært forbundet med idealer om mannlighet og kvinnelighet. Spesielt i områder der æresforestillinger står sentralt i organisering av samfunnslivet generelt, blir ærefullhet sett på som en så prekær verdi at forsvar av ære gjennom å begå drap kan bli oppfattet som en legitim handling. Når vold skal forklares med ære, har vi følgelig å gjøre med kulturelle forestillinger om hva som er rettmessig voldsbruk og ikke.
Rundt om i verden finnes det forskjellige forestillinger om ære. Ære som f.eks. er festet til det latinske machismo-begrepet skiller seg i flere henseender fra hva som regnes som ærefullt for menn i Midtøsten (her forstått som geografisk kulturregion). Det er likevel ikke bare i Midtøsten at ære kan rettferdiggjøre voldshandlinger. I Italia ble menn som drepte sine koner helt fram til 1980-tallet ofte ikke dømt for mord, men for «delitto passionale» (crime of passion) dersom det kunne bevises at ektefellen hadde vært utro eller på annen måte opptrådt "skamløst". Fremdeles blir slik sett på som en formildende omstendighet, ikke minst av den katolske kirken.
Skaug hevder altså at ære er den relevante forståelsesrammen for en marokkansk manns drap på sine egne, små barn. I så fall burde æresdrap - og ikke det løselige "æresvold" - være den mest dekkende betegnelsen. Samtidig forholder det seg slik at æresdrap ikke har allmenn oppslutning blant muslimer. Forholdet er vel snarere tvert om. Æresdrap har lenge rent juridisk vært en lovstridig handling i alle land, fra Pakistan i øst til Marokko i vest. Selv innenfor muslimsk rettspraksis har æresdrap blitt sett på som mord. Noe annet er selvfølgelig at æresdrap i praksis ikke alltid kommer inn under rettsystemet og at straffene er mildere enn for andre drap. I hovedsak er det i fjerntliggende rurale områder, der staten knapt er representert og der svært mye fortsatt organiseres innenfor og gjennom relasjoner mellom ættelinjer, at mord på familiemedlemmer blir rettferdiggjort som en æreshandling. De æresdrapene som har forekommet i europeiske land har nok i all vesentlighet blitt begått av folk med opphav i slike områder.
Selv om det blant muslimer forekommer at noen drepes for at en ære skal forsvares eller gjenopprettes, er utbredelsen av æresdrap tross alt relativt begrenset. Spørsmålet som reiser seg ved måten Skaug kontekstualiser tragedien på er naturligvis om muslimer faktisk er tilbøyelige til å se de omtalte barnedrapene som æresdrap og ikke som et mord. Vanligvis betegner æresdrap de tilfellene der kvinnelige familiemedlemmer blir tatt av dage fordi de ansees å ha opptrådt «skamløst» og dermed påført egen familie tap av ære. Tilsvarende kan også forekomme når et mannlig familiemedlem hevdes å ha vanæret egen familie gjennom sin homoseksualitet. Å drepe disse kvinnene eller mennene blir bisart nok sett på som en måte å gjenopprette familiens tapte ære på. For at noe skal oppfattes som æresdrap, og ikke som mord, må drapet derfor bli sett på som en ærefull og dermed rettmessig handling av andre.
Æren er i denne sammenhengen en kollektiv størrelse. Det er noe man forvalter på vegne av familien og ættelinjen, og må ikke forveksles med et generelt begrep om individuell verdighet. Derfor er det langt fra alltid kvinnens far eller ektemann som selv utfører drapet. De vil ofte ha en finger med i planleggingen, men som regel overlates utførelsen til andre mannlige slektninger, som f.eks. brødre eller fettere.
I eksemplet han viser til oppfyller egentlig ingen av kriteriene som bør ligge til grunn for at noe skal kunne karakteriseres som æresdrap. Fra før er det vel knapt kjent at æresdrap har funnet sted som følge av at en kvinne ikke vil dekke seg til. Selv i en avsidesliggende kurdisk fjell-landsby ville slikt neppe bli sett på som en æresdrap, men som mord. Et annet forhold er at ektemannen i dette tilfellet utførte drapet selv. I det minste ut fra opplysningene som foreligger, er det ikke kjent om andre familiemedlemmer på noen måte var delaktig.
Mer vesentlig er at det ikke var den "skamløse" ektefellen mannen tok av dage, men deres felles barn. Det er høyst tvilsomt at noen kan gjenopprette sin ære ved å drepe andre enn den som har forårsaket tapet av ære, og aller minst når det er uskyldige, små barn som får unngjelde. Til overmål forsøkte mannen å ta sitt eget liv. Selvmord ansees som en stor synd innen islam. Menn som tar sitt eget liv vil dessuten i henhold til den æreskoden vi må gå ut fra skulle gjelde her under ingen omstendigheter ansees som menn av ære.
Til tross for at foranledningen ser ut til å være "muslim-spesifikk" (en kvinne som motsetter seg tildekking), kan drapene og selvmordsforsøket like gjerne forstås i en kontekst som verken er særegen for muslimer eller folk med opprinnelse i Midtøsten. I Italia (som i mange andre europeiske land) finnes det eksempler på såkalte familiemassakre. Menn dreper både ektefelle og barn og tar deretter sitt eget liv. Ære eller ikke ære, forklaringer på slike fenomener finnes i psykologiske og sosiale mekanismer og ikke i forestillinger om noe iboende i bestemte kulturer eller religioner. Dersom Skaug likevel vil holde fast ved en essensialiserende forklaringsramme, kunne han like gjerne argumentere for at den marokkanske mannen har tilegnet seg og handlet etter en italiensk og katolsk æreskodeks.
Skaug tar altså feil når han impliserer at barnedrapene var en kulturelt foreskreven handling. Kanskje gjør han det fordi han ikke vet bedre. Uansett er resultatet at det psykologiske og allmennmenneskelige blir gjort til noe irrelevant. Nettopp her finnes det dehumaniserende jeg pekte på i debattartikkelen i Aftenposten. I tråd med et paradigme som ser ut til å ha en sentral plass blant såkalt nasjonalkonservative innvandringsmotstandere, reduseres muslimer til noen stereotype forestillinger om hva muslimer essensielt er. Muslimer er bare muslimer og ikke noe annet det.
