Fjordmans tilsvarsrett er et dårlig argument

Det er i grunn det samme for meg hvem Fritt ord deler ut penger til. Rieber-Mohns begrunnelse er det imidlertid grunn til å stoppe opp ved. For det virker som Fjordmans tilsvarsrett er det sentrale for stiftelsens avgjørelse. Men er ikke tilsvarsrett noe Fjordman har fra før, og som han i fulle drag også har nytt godt av ved en rekke anledninger?

Mon tro om stiftelsen har latt seg påvirke av det offerbildet Fjordman forsøker å tegne av seg selv og som har fått stor oppslutninger i det ulne politiske landskapet som befolkes av innvandringsfiendtlige i forskjellige avskygninger? I ulike fora pågår det nemlig et kontinuerlig arbeid med å redusere Fjordman til en misforstått, feiltolket og misbrukt «islamkritiker" som urettmessig utsettes for stigmatisering og som derigjennom fratas sin ytringsfrihet. Disse forvrengningene, der man forsøker å benekte Fjordmans åpenbare rasistiske og fascistoide argumenter, bygger ofte på bisarre former for argumentasjon.

Et eksempel på det siste kan hentes fra en erketypisk tråd som gikk i Verdidebatt.no sist helg. Her ble det blant annet fremmet påstander om at når Fjordman tar til orde for deportasjon av muslimer fra Europa, skal han ha i tankene en ikke-voldelig form for deportasjon (!). (Deportasjon betyr jo forvisning gjennom bruk av tvang. Hadde Fjordman forestilt seg muligheten av folkeforflytningsprogrammer som baserte seg på frivillighet, ville han selvsagt vært nøye med å velge et annet ord).

Fjordman er ingen ensom ulv som står maktesløs ovenfor en fordømmende norsk offentlighet. Etter 22/7 har han neppe blitt avvist i noen av de avisredaksjonene måtte ha henvendt seg til her til lands. Framfor alt er han en betydningsfull figur i et større internasjonalt nettverk. Hver gang han poster et blogginnlegg, blir det distribuert over alt og til og med oversatt fra engelsk til flere andre språk. At Fjordmans posisjon i dette nettverket har blitt sterkere og bredere etter 22/7, ikke minst fordi han har blitt gitt en sentral plass i det ultrakonservative Front Page Magazine i USA, gjør argumentet om tilsvarsrett ennå dårligere.

Noe annet er at Fjordman ikke akkurat har brukt tilsvarsretten på en god måte. Det han i første rekke har blitt kritisert for er at han (1) slutter seg hvit-makt ideologier og tanken om «rase-rene» territorier, (2) gir uttrykk for åpenbart fascistoide ideer om Europas muslimske befolkningen (deportasjon) og om dagens europeiske politiske eliter (kollaboratører og forrædere) og 3) at de to første punktene bygger opp om en virkelighetsforståelse der fiendebildet er så absolutt og apokalyptisk at vold og terror på ingen måte kan sies å være en ulogisk slutning, dersom det hele tas på alvor.

Til tross for at han har alle muligheter, har Fjordman konsekvent unnlat å forsvare seg når det gjelder denne kritikken. I stedet har han søkt rollen som offer for overgrep fra dem han selv har karakterisert som den hvite, europeiske «rasens» forrædere. Skal man dømme etter hvordan Fjordman har opptrådd i tiden etter 22/7, er det ingen grunn til å vente at den bebudede bokutgivelse vil ha noen verdi som et tilsvar til kritikken han har blitt utsatt for.