Bare en islamkritiker som går litt "lengre"... ?

(Debattinnlegg i Bergens Tidende 27. juni 2013)

Fjordman har ikke tatt til orde for massedrap, påpeker Hege Storhaug i et innlegg i Bergens Tidende 24. juni. Det har hun helt rett i. Samtidig er konklusjonen hun trekker av denne innsikten høyst problematisk. For tilsynelatende ønsker hun å tegne et bilde av Fjordman som en islamkritiker på linje med hvilken som helst annen. Forskjellen er bare at han går «lengre» (som hun formulerer det) i sin kritikk av islam enn det hun selv gjør. Hva «å gå lengre» egentlig innebærer, det sier Storhaug ingenting om.

I stedet pakkes innlegget inn i et argument om at ytringsfriheten angripes når Fritt ord blir kritisert for å ha tildelt Fjordman stipend. Påstanden faller etter min mening på sin egen urimelighet. Ingen er avhengig av Fritt ords midler for å nyte godt av ytringsfriheten. Kanskje minst av alle, er Fjordman det. Selv om han i lang tid har hatt alle muligheter til å benytte seg av sin tilsvarsrett og argumentere for standpunkter han kritiseres for, har han ikke grepet anledningen. Følgelig er det heller ingen grunn til å forvente at den bebudede boken vil ha noen verdi i så måte. I det hele virker det som Fjordman ikke er interessert i å gå inn i noen debatt. Han opptrer nærmest utelukkende som en demagog og agitator. Derfor er det ingen grunn til å forvente at han har noe å tilføre en meningsutveksling. Påstandene hans burde dessuten være godt nok kjent allerede. Slik kan det argumenteres for at Fritt ord i dette tilfellet har foretatt en feil prioritering.

Langt mer oppsiktsvekkende i Storhaugs innlegg er at hun behendig unngår å berøre det Fjordman først og fremst har blitt kritisert for. Så vidt jeg vet er det ingen toneangivende stemmer i den offentlige debatten som har påstått at Fjordman skulle gå inn for massedrap, slik hun antyder. Når Storhaug på denne måten oppretter en stråmann å argumentere mot, er det nærliggende å tenke at hensikten er å gjøre Fjordman «stueren».

Nå kunne det selvfølgelig tenkes at Storhaug ikke er kjent med det politiske ståsted Fjordman representerer og dermed heller ikke forstår kritikken som rettes mot ham. Dersom vi tar i betraktning hennes uttalelser til Adresseavisen 4. august 2011, får vi imidlertid et ganske annet inntrykk. Til avisen sa hun blant annet følgende om et møte hun en gang har hatt med Fjordman:

«Jeg fant ham helt uinteressant som videre samtalepartner, han var veldig ubehagelig. Hans meninger var ekstreme og han hadde en overbevisning om at vi går mot en blodig borgerkrig i Europa. Hans konspirasjonsteorier var sterke. Han var overbevist om at norske politikere og kulturpersoner har gått i allianse med islamistiske krefter for å utradere vår kultur».

Videre formulerte hun seg i samme intervju også på denne måten:

«Han virket ideologisk forkvaklet, og var fullstendig overbevist om sin egen verden og virkelighetsforståelse. Han mente han hadde sett lyset, og han var ikke til å bevege. Han viste ingen interesse for å lytte til andres meninger eller å endre på sitt verdensbilde».

Til tross for at hun ga til kjenne disse karakteristikkene av Fjordman for knapt to år siden, ser det ut til Storhaug nå mener hans synspunkter er tilforlatelige. Han er ikke noe annet enn kritisk til islam, konkluderer hun. Men hvordan stiller Storhaug seg til at Fjordmans «islamkritikk» inkluderer en permanent fjerning av Europas muslimske befolkning fra kontinentet som en politisk mulighet? Fjordman har også hevdet at den politiske eliten er Europas hvite befolknings forrædere, og som må «behandles deretter». Mener Storhaug virkelig at hennes karakteristikk av ham som en islamkritiker som «går lengre» enn det hun selv gjør er en dekkende betegnelse for disse av Fjordmans standpunkter? I det hele, hva har egentlig Fjordmans påstander om hvite europeeres genetiske overlegenhet med kritikk av islam å gjøre?