Nasjonal selvfølelse og ideen om uforenlige kulturtradisjoner

Påstandene om at nasjonal kultur og patriotisme er i ferd med å undergraves kan virke underlige. For det finnes vel knapt finnes noe land i Europa der befolkningen er mer stolte av sin nasjonale kultur og som betingelsesløst feirer sin nasjonale identitet enn vi nordmenn. Når folk som Toje, Tybring-Gjedde og Hustad likevel uttrykker slik bekymring, tror jeg det i virkeligheten dreier seg om reaksjoner på at vi nordmenn i dag forstår oss annerledes enn for få tiår tilbake. Innvandringen fra andre deler av verden har lite å gjøre med denne endringen. For hovedårsaken til at nordmenns nasjonale identitet har forandret seg tror jeg  først og fremst finnes i at et felles framtidsprosjekt ikke er der på samme måte som før.

Tidligere kunne den nasjonale selvfølelsen leve lenge på seier over svenskene i en eller annen marginal idrettskonkurranse. I dag er det siste blitt en selvfølgelighet. Vi behøver ikke å bevege oss langt tilbake i tid før det skapte nasjonal oppstandelse dersom norske idrettsutøvere mot alle odds tok medalje i en av de store sommeridrettene. I dag framkaller det samme ikke stort mer enn skuldertrekninger. Det siste tror jeg er et symptom på at det som var en nasjonal drøm har blitt virkelighet. Den private og offentlige rikdommen er så stor at velstandsbyggingsprosjektet oppfattes som fullbyrdet. I dag er det svenskene som kommer til oss, ikke vi som løper etter dem. Sammenligner vi oss med andre nasjoner, er vi raske til å gi oss selv inntrykk av at vi er på høyde i det meste vi gjerne vil være på høyde med dem i, og vel så det. 

Når oppslutningen om det nasjonale ikke lenger er knyttet til forestillinger om hva lille Norge kan bli, må patriotismen bygge på en forståelse av hva Norge har vært og blitt. For noen handler dette om Norges storhet og vellykkethet, og på forsvaret av dette. Uten et felles framtidsprosjekt er det dessuten lett å henfalle til det tilbakeskuende. Dermed gis det også uvilkårlig spillerom for både nostalgiske og reaksjonære perspektiver. I den såkalte kulturdebatten skimtes stadig vekk lengselen etter det gamle, velordnede industrisamfunnet og den nære fortidens kirkelige og borgerlige dominans over kulturen. Som om ikke det er nok, ser vi også en tendens til at dystopiske forestillinger vokser fram. Framtiden representerer ikke lenger en mulighet til noe bedre, men snarere en trussel om at det nasjonalt «hevdvunnede» skal ødelegges. For å mobilisere til forsvar mot en truende framtid, trengs en «god fiende». Dessverre kan det se ut til at  en god del mener at det er innvandrerne og muslimene som skal bekle denne rollen.

Det ligger i sakens natur at nasjonale identiteter må bygge på en oss/dem-tenkning. Når en slik tenkning gis næring av forestillinger om en ytre trussel, får ideer om kulturell renhet større plass enn ellers. Den gang det nasjonale bygget på et felles framtidsprosjekt, kunne vi lettere svelge alt utenfra rått og helt, og la det blande seg med det som var der fra før. Fordi kulturministeren ikke er «urnorsk» (for å bruke Hege Storhaugs term) forlanges det av henne at hun skal gjøre seg selv ren for nasjonen ved peke på hva det er ved norsk kultur som er essensielt annerledes enn Pakistans nasjonale kultur. Samtidig blir det tydelig at verken Tybring-Gjedde eller Hustad selv er i stand til det å gjøre det de øynesynlig mener er en av kulturministerens politiske oppgaver. For Hustad er norsk kultur noe så diffust som «ett eller annet», for Tybring Gjedde en anekdotisk samling fenomener og praksiser i en museal aura. Når de to blir presset til å være konkrete, ender de likevel opp med det såkalte tillitssamfunnet. Innvandrerne derimot bærer på kulturtradisjoner som er uforenlige med den norsk kultur og derfor også med tillitssamfunnet.

Skal alt dette gi mening, forutsetter det en ide om at det er kulturtradisjoner som skaper samfunn, og ikke omvendt. Men bør vi virkelig ta for gitt at f.eks. barn av pakistanske arbeidsinnvandrere som kom hit på 70-tallet, og deres barn igjen, vil være uten tillit og respekt for staten og det sivile fellesskapet her til lands? Er det virkelig slik at vi alle er innelukket i våre forfedres kulturtradisjoner? Nei, selvfølgelig ikke. Da jeg vokste opp på 60- og 70-tallet var homofili noe dunkelt og farlig. Den gang var det ikke uvanlig å gifte seg fordi et barn hadde blitt unnfanget ved et uhell. Slik er det ikke lenger i dag. Hvorfor har vi ikke fulgt våre foreldres kulturtradisjoner på disse punktene? Tybring-Gjedde vil selvfølgelig innvende at dette er en naturlig utvikling, ettersom norsk kultur er preget av at hver generasjon bare tar med seg «det beste» videre. Så kan man stille spørsmålet om denne evnen til å ta med seg «det beste» er en egenskap «urnordmenn» ikke deler med andre? Er det noe som tilsier at barn av muslimske innvandrere fra Midtøsten ikke skal kunne gå andre veier enn deres egne foreldre? Hva med alle de unge kvinnene som tar høyere utdanning? Man kan vel ikke påstå at disse viderefører kulturtradisjoner fra sterkt patriarkalske agrarsamfunn i det pakistanske Punjab? 

For et par år tilbake vakte utgivelsen av boka Selvmordsparadigmet en viss oppmerksomhet. Forfatteren Ole Jørgen Anfindsen tar her til orde for at Europa og «den hvite rasen» er i ferd med å begå «selvmord» som følge av innvandring fra Afrika. Grunnantakelsen er at menneskeheten er inndelt i biologiske «raser» og at «den afrikanske rasen» mangler biologiske forutsetninger for å leve i demokratiske velstandssamfunn som de europeiske. Det siste forstår forfatteren av boka som «den hvite rasens» enestående historiske verk. 

Her har vi å gjøre med et ideologisk misbruk av evolusjonspsykologi, populasjonsgenetikk og evolusjonsbiologi, der Anfindsen forsøker å reetablere en klassisk rasisme. Men dermed er han også i utakt med  ideologisk utvikling på ytterste høyre fløy. For i et internasjonalt perspektiv ser vi en tendens til at ønsker om segregering av befolkningsgrupper og populasjoner snarere  begrunnes med  ideer om uforenlige kulturtradisjoner enn med forestillinger om biologisk ulikhet. I bunnen av en slik sterkt kulturalistisk tenkemåte ligger det forestillinger om at våre følelser, tankemønstre og handlinger er automatiske responser på kulturtradisjoner vi er «født inn» i. Her det altså ikke medfødte kroppslig og mental utrustningen som gjør oss grunnleggende forskjellige, men kulturtradisjonen vi får overlevert fra våre foreldre.

Når kulturtradisjoner gjøres til noe arvelige og uavvendelig, samtidig som de forstås som uforenlige og hierarkiserte, blir logikken den samme. Biologi er bare byttet ut med kulturteori. Dermed blir det ingen egentlig vesensforskjell mellom Anfindsens postulat om at afrikanere representerer en biologisk trussel mot det hvite og det norske og påstander om at innvandrere som følge av nedarvede kulturtradisjoner truer norske kultur og etablerte samfunnsstrukturer.

Tybring-Gjedde, Hustad og Storhaug vil ganske sikkert avvise at de har oppfatninger om forholdet mellom kultur og individer som samsvarer med det jeg har beskrevet ovenfor. Like fullt er det et problem at de argumenterer på en måte som sterkt impliserer en slik sammenheng. For hva annet sier de egentlig at personer som kan gis stemplet «innvandrer» har en kulturell bakgrunn som gjør dem ute av stand til å ha tillit til og respekt for statlige institusjoner og en rekke andre fellesskapsordninger? Dersom de faktisk mener noe annet enn dette, må det uttrykkes langt mer presist og konkret enn hva tilfellet har vært så langt.

Innvandrere blir ikke mer veltilpassede i det norske samfunnet bare ved å eksponeres for kunnskap om nasjonale ikoner som Wergeland og Nansen eller for nasjonalromantisk symbolikk. Det er først når man tar del i det norske samfunnet på et hverdagslig plan (lønnsarbeid, organisasjonsliv, relasjoner til naboer, nasjonale høytidsdager etc.), og dermed får tilknytning til samfunnet, at norsk kultur og norsk identitet kan bli meningsfullt og viktig. Med andre ord må utfordringer som angår innvandring belyses gjennom problemstillinger som har med sosial integrering å gjøre, og ikke ut fra antakelser om kulturtradisjoners effekter på folks tanke- og handlemønstre. Sagt på en annen måte: Veien til integrering går ikke gjennom norsk kultur. Snarere er det motsatt. Veien til norsk kultur går gjennom sosial integrering.

Det er ikke debatt om kulturen vi har behov for. For langt viktigere er en debatt om sosial integreringen. Da har jeg ikke bare i tankene spørsmål som hvordan grupper med innvandrerbakgrunn som i dag faller utenfor (eller til og med stiller seg selv utenfor) best skal integreres i samfunnet. Et like viktig anliggende er å diskutere hva vi forstår med sosial integrasjon. F.eks. er jeg redd det er all grunn til å belyse spørsmålet om man kan regnes som tilstrekkelig norsk selv om man har innvandrerbakgrunn og ikke oppfyller alle de stereotypier av fullkommen norskhet som nasjonalkonservative innvandringsmotstandere bærer på.

Ligger nøkkelen til norsk kultur i genene?

Hadia Tajik er ikke Jon Hustads kulturminister. Årsaken forteller han om i en kronikk i Aftenposten. Hun unnlot nemlig i sitt svart til Tybring-Gjedde å sammenligne en norsk og en pakistansk samfunnsmodell:

Neste gong ho får eit spørsmål om kva norsk kultur er, kan Tajik samanlikna pakistansk og norsk kultur. Eg kjenner meg sikker på at ho vil finna skilnader. Og så kan ho fortelja oss kva for samfunnsmodell ho meiner gjev best resultat, og om folk i det minste ikkje har ein bitte liten grunn til å uroa seg.

Nå kan man spørre seg hvorfor i all verden Tajik skulle redegjøre for om hun finner en pakistansk eller en norsk samfunnsmodell best. Er det over hodet noe som helst som tyder på at hun faktisk mener en pakistansk samfunnsmodell er forbilledlig? Hvor mange innbyggere i Norge med pakistansk bakgrunn er det som mener noe slikt egentlig? Dessuten, her er det jo ikke snakk om kultur, men om samfunn. De to begrepene betegner ikke det samme, noe Hustad tilsynelatende har vanskeligheter med å forstå. Selv om Hustad kanskje gjør forsøk på noe annet, ender han opp med et essensialiserende kulturbegrep der norsk kultur og samfunn reduseres til protestantisme og pietistiske tradisjoner.

Dei landa som har minst statsskuld, er land der fleirtalet er protestantar. Dei nordiske landa har det til felles at dei aldri har gått konkurs, anten dei har vore borgarlege eller sosialistisk styrt. Dette er kultur, og det er nær unikt i verdssoga.

Her er det «oss» nord-europeiske protestanter mot den korrupte røkla av katolikker og asiater. Polske håndverkere og studenter med pakistanske foreldre truer norsk kultur fordi deres forfedre ikke var protestanter.

I Noreg er vi framleis meir eller mindre umedvitne prega av reformasjonen og pietismen. Ein lutheranar står åleine framføre sin Gud, det dårlege samvitet ber mange nordmenn med seg - om enn ikkje i så sterk grad som i Tyskland eller Sverige.

Dette er vel ikke noe annet enn the clash of civilizations om igjen, og samtidig ikke så forskjellig fra Geert Wilders retorikk om de gjeldskriserammede «hvitløkslandene» i Sør-Europa, befolket av individer uten arbeidsmoral og samfunnsansvar.

Kultur er i følge Hustad «eitt eller anna» som alle nordmenn vet hva er og som binder oss sammen. Det har han nok også rett i. Men nettopp fordi kultur er «eitt eller anna» kan vi ikke tenke på det og snakke om det i andre former enn stereotypier og myter om oss selv og om de andre. Dermed er det lett å ende opp med essensialiserte dikotomier, slik Hustad gjør når han karakteriserer nordmenn som «ukorrupte, løsningsorienterte og fleksible», mens "de andre" uvegerlig (om enn implisitt) blir det motsatte.

Hustad kan ha rett i at pietismen og protestantismen har satt sine spor i en prototypisk norsk væremåte. Men er dette alt? Er det slik å forstå at det sosialdemokratiske velferdssystemet som gjennomsyrer det norske samfunnet primært er produkt av pietistiske tradisjoner og protestantisk arbeidsetikk som verken polakker eller pakistanere deler med oss? Kan man virkelig ikke føle seg som del av samfunnet og identifisere seg med det forestilte fellesskapet Norge dersom ens foreldre er innvandret fra det katolske Polen og muslimske Pakistan? Selv om det kanskje ikke er direkte tilsiktet, er jeg redd vi her skimter en underliggende logikk som sier at man ikke kan være norsk uten lange slektsrøtter i landet. En annen sentral figur i det såkalte Facebook-høyre, Nils Rune Langeland, uttalte jo for en tid tilbake at barn av pakistanske innvandrere under ingen omstendighet vil kunne bli som «oss». De skal nemlig bære i seg egenskaper som gjør dem ute av stand til å knekke den mystiske koden til dette «eitt eller anna». Er det dermed slik å forstå at nøkkelen ligger i genene?

Hustads argument er at når det hvert år flytter flere personer til Norge enn det antallet som fødes, trues det som vi nordmenn gjennom generasjoner skal ha bygd opp i fellesskap. Det er altså dette «ett eller annet» (som Hustad & co. riktignok likevel ser seg i stand til å konkretisere som «tillitssamfunnet» med røtter i protestantisk pietisme) står altså for fall. Hvem er så innvandrerne i Hustads forestillingsverden? Det er åpenbart ikke flittige studenter med foreldre fra Pakistan eller hardtarbeidende polske håndverkere (som «løsningsorienterte og fleksible» nordmenn gladelig betaler svart). Her stemmer ikke Hustads kart med terrenget. Han må se en annen vei og vender i stedet blikket mot skattesnytende, pakistanske drosjesjåfører i Oslo. Dette er innvandrerne i et nøtteskall, mener han åpenbart.

Nå forholder det vel seg slik at "Lille-Røkke" og hans medsammensvorne videreutviklet en godt innarbeidet praksis de overtok fra de norske drosjesjåførene (som kanskje var katolske alle sammen…?). Men dersom det virkeligheten hadde vært slik Hustad synes å tro, at pakistanske drosjesjåfører av rent kulturelle årsaker snøt det nasjonale fellesskapet for store summer, kan vi dermed også ta for gitt at deres barn opptrer like ens?

Som mennesker er vi avhengig av kultur. Kultur gir oss verdier og normer å holde fast ved og kultur gir oss kunnskap og symboler til å forstå verden med og kommunisere med andre gjennom. Men det er det virkelig slik at vi er bundet til å leve innenfor én og samme kulturelle tradisjon. Selvfølgelig ikke. Et slikt perspektiv fornekter at mennesker er sosiale vesener og at vi dermed også har transformative egenskaper der kultur er redskap og ikke en tvangstrøye.

At noen er av pakistansk eller polsk opprinnelse er for så vidt et biologisk faktum. Men av dette følger det slettes ikke at man er født til å videreføre tradisjonene som noen har bestemt definerer polsk eller pakistansk kultur. Det siste ville bare være tilfellet dersom identitet som polsk eller pakistansk i virkeligheten var en biologisk raseidentitet. Og de aller fleste vil vel være enige i at slik forholder det seg ikke?

Hovedproblemet med den tenkemåten og argumentasjonsformen som Hustad representerer er at man forveksler kultur med samfunn og verdisystemer med individer. Innvandrere reduseres til stereotypiske og mytiske forestillinger om «de andre». Det siste gjør det riktignok mulig å tenke på og snakke om norsk kultur som noe konkret, avgrenset og kontinuerlig. Samtidig formidles det en beskjed om at folk med utenlandsk opprinnelse er å betrakte som støpt i kulturell leire som er uforenlig med «vår egen». Med et slikt utgangspunkt legger man ikke akkurat til rette for at innvandrere skal kunne integrere seg i det norske samfunnet og derigjennom «ta til seg» norsk kultur, gjør man vel?