søndag 23. desember 2012

O, kristne, nasjonalistiske jul med din glede!

Lenge var det venstresiden som var opptatt av å hegne om norsk kultur. Trusselen var «amerikaniseringen». Høyresiden bekymret seg naturligvis lite over den kommersialiserte massekulturen som kom fra «over there». USA var det kulturelle og politiske forbildet, og McDonalds og Coca Cola ble oppfattet som en berikelse snarere enn en trussel. I dag er rollene nærmest byttet om. Venstresiden har innsett at nasjonal kultur ikke er noe essensielt, men heller et sett med samlende symboler med vekslende meningsinnhold. Høyresiden er derimot i ferd med å gjøre vern om nasjonale verdier og identiteter til en hovedsak. De har blitt de nye museumsvokterne.

I USA har høyresiden lenge ropte om at Obama fører en krig mot både julen og kristendommen. FrP følger nå opp her til lands med lett konspirasjonsteoretisk sutring over at den årvisse adventsserien på NRK Super ikke presenterer barna for julens kristne budskap. Ettersom man mener kristne tradisjoner er kjernen i norsk kultur og identitet, ligger det i kortene at programmet forstås som upatriotisk. Det mangler det Sigurd Skirbekk i Morgenbladet for litt siden benevnte nasjonal holdning. Slik sett må det ha stått dårlig til lenge. Verken Jul i Skomakergata eller Blåfjell utmerket seg med å være spesielt orientert mot juleevangeliet. Og de av oss som feirer jul på en sekulær måte går vel nok en gang en uke med eksistensiell krise i møte. I hvert fall gjør vi det dersom vi skal tro FrPs Christians Tybring-Gjedde som mener vi er identitetsløse og rotløse.
Det var vel ting som dette Tybring-Gjedde hadde i tankene når han hevdet at det er kulturministerens ansvar å definere innholdet i og avgrense norsk kultur. Dermed innrømmet han samtidig at spørsmålet om hva som er norsk kultur ikke har noe gitt svar, men er gjenstand for politiske definisjoner. Sett i lys av at den samme Tybring-Gjedde på kronikkplass i Dagbladet nylig forfektet ideen om at finnes en essensiell norsk kultur, er innrømmelsen naturligvis paradoksal. At det var Hadia Tajik, og ikke den forrige kulturministeren (Anniken Huitfeldt) som ble utfordret av FrP er naturligvis ikke tilfeldig. Ganske åpenbart ble vi her stilt ovenfor et retorisk budskap om at statsråder med muslimsk innvandrerbakgrunn mangler "nasjonal holdning" og er ikke til å stole på.

Få går så langt som til å påstå at ikke-hvite programlederne på NRK Super representerer et forsettlig ønske om å bidra til å skape selvforakt hos norske, hvite barn, slik en pensjonert kommunelege på Sunnmøre gjorde for en tid tilbake. Likevel ser det ut til at det ropes stadig høyere om at norsk kultur er på vikende front. Patriotisme er visst i ferd med å erstattes av nasjonal selvforakt. Påstandene blir imidlertid i liten eller ingen grad underbygget med eksempler. Hvilket grunnlag finnes det egentlig for å hevde at nordmenn har blitt mindre patriotiske og kaster vrak på egen nasjonal identitet? Riktignok har julefeiringen i Norge gjennom årene mistet mye av det kristne og kirkelige ankerfestet det lenge har hatt. Likevel er oppslutningen om julens tradisjoner fortsatt overveldende. Selv mange muslimer forholder seg med glede til julefeiring, og noen synes til og med det kan være greit med gudstjenester i skoletiden. Det er derfor lite som taler for at det ligger noe stort konfliktpotensiale her, med mindre man som FrP går inn for å gjøre det kristne aspektet ved julefeiringen til et nasjonalt symbol som skal definere grensen til «de andre».
I det hele er det mye som taler for at nasjonal identitet fortsatt har en sterk posisjon i befolkningen. Selv om noen forsøker å skape et helt annet bilde, gjelder dette også for mange av dem som ikke kan regnes som «urnordmenn». Forskjellen fra tidligere er at vi lever i et samfunn der kompleksiteten og endringstakten er mye høyere enn før. Hva som forbindes med det norske og hvordan det norske kommer til uttrykk er mindre enhetlig og entydig.  Det er heller ikke gitt at nasjonal identitet gjøres sosialt og politisk relevant på samme måten som vi i dag oppfatter var tilfelle før. Striden står derfor ikke, slik noen prøver å framstilles det som, om norsk kultur eksisterer eller ikke. Heller dreier deg seg om ulike forståelser av hva norsk kultur (og nasjonal kultur i det hele) er, og ikke minst om hva slags samfunn Norge skal være. Så lenge Norge har eksistert som nasjonalstat har det alltid vært stor uenighet om begge disse spørsmålene. F.eks. har kristendommens og kirkens posisjon i det norske samfunnet stadig blitt utfordret fra flere kanter.

Med tanke på det siste, er det grunn til å stille spørsmål om hvorfor man ikke er mer opptatt av samfunnsendringer som skapes av kapitalistisk og teknologisk utvikling. For man kan ikke skylde på muslimer eller «kulturmarxister» for at budskapet om Jesus fødsel drukner i en gedigen forbruksfestival. Likevel gis det noen ganger inntrykk av at man mener samfunnsendringer snarere er forårsaket av  ideer som promoteres fra kontorer på Youngstorget, regjeringskvartalet og Blindern. For øvrig er det lett å få mistanke om at den økende nasjonalistiske retorikken fra deler av høyresiden i virkeligheten dreier seg om et ønske om å kunne vende tilbake til en tid der samfunnet var preget av borgerlige og kirkelige idealer, og der samfunnet var innrettet slik at disse idealene i større grad kunne realiseres enn hva som er tilfellet i dag.

Er så et sekulært samfunn et unorsk samfunn? FrP forsøker vel å argumentere for dette. Fram til det siste har kristelighet ikke vært den mest sentrale agendaen for dette partiet. Heller har det dreid seg om billig sprit og fri fart på motorveier. Men så har man sikkert fått med seg at islam (ulykkelig nok) har blitt det dominerende identitetsparametret blant mange innvandrere. Nå børstes støvet av kristne tradisjoner fordi det skal danne en komplementær, men konkurrerende motidentitet. Det perspektivet som FrP nå er i ferd med å rendyrke representerer framfor alt en tilbakeskuende forståelse av norskhet. Ettersom dette ikke gir rom for å være norsk på nye måter, står vi også ovenfor en svært autoritær forståelse av hva som kan regnes som norsk eller ikke.
Norsk kultur er en realitet, men det er en realitet på flere plan. Et eksempel på noe særnorsk som ofte har blitt framhevet i det siste er tilliten folk viser hverandre i det offentlige rom. Sammenlignet med mange andre land, er dette helt klar noe som kjennetegner det norske samfunnet. Likevel er det ikke holdbart å forklare fenomenet ved å vise til nedarvede tradisjoner og norsk «folkesjel». For dette dreier seg først og fremst om hva slags samfunn vi lever i.  Vi lever i et land der godene ikke bare er rikelige, men også rimelig godt fordelt. Det siste bidrar til at vi kan oppfatte at vi er likeverdige ovenfor hverandre. Jo større grupper som lever et liv i samfunnets marginer, desto mindre gjensidig tillit vil et samfunn preges av.

Dersom vi går tilbake til de gamle jordbrukssamfunnene eller fiskeværene langs kysten var tilliten mellom folk ikke uten videre basert på en følelse av likeverd. Tvert om var det snakk om gjensidig avhengighet som var svært asymmetrisk. Bonden eller væreieren kunne ha tillit til at husmannen eller fiskeren ikke ville svikte fordi han visste at disse ikke hadde noe valg. Det er derfor all mulig grunn til å stille spørsmål ved om det såkalte tillitssamfunnet  virkelig har røtter i «norsk kultur» som noe fundamentalt og historisk kontinuerlig.

For øvrig er det forskjell på tillitssamfunnet Norge slik det utspiller seg i virkeligheten og slik vi framstiller det i myter om oss selv. F.eks. er skatteviljen neppe resultat av nasjonal identitet og patriotisme, slik f.eks. Asle Toje vil ha det til. Som samfunnsborgere er vi forpliktet til å betale. Dersom vi lurer unna penger og blir oppdaget, blir vi straffet. Finnes det i det hele egentlig noen gode holdepunkter for å hevde at de som snyter på skatten eller forsøker å lure NAV har svakere nasjonalt sinnelag enn andre? 

Poenget jeg vil fram til er at selv om det finnes noen praksiser som gjør nordmenn like og samtidig forskjellige fra andre, er nasjonal kultur en svært lite entydig sak. Kultur er både noe pragmatisk og motsigelsesfullt. Derfor må ikke minst nasjonal kultur uttrykkes i myter som gjør det flyktige til noe håndfast. Begrepet om tillitssamfunnet er en slik myte. Myter er sjelden uten rot i virkeligheten, men gjør alt mer entydig og betydningsfullt enn det er i virkeligheten. Disse mytene produserer og vedlikeholder ikke seg selv. Tvert i mot er det noen som sørger for at de blir til og vedvarer, fordi man selv har interesse av det i relasjon til andre man ser seg selv i motsetning til. FrPs forsøk på å gjøre juleevangeliet til grunnleggende bestanddel i norsk identitet er et åpenbart et bidrag til en slik myteproduksjon.

mandag 3. desember 2012

Platt, dumt og pinlig!

Rabaldret omkring Thomas Hylland Eriksens formulering «dekonstruksjon av majoriteten» (som jeg omtalte i det forrige innlegg her på bloggen) nådde et slags klimaks med en kronikk i Aftenposten for vel en uke siden. Her ble ikke bare objektet for dekonstruksjonen forandret til "demokratiet». Hylland Eriksen ble også gjort medansvarlig for tragedien den 22/7 i fjor. For hans ord skal nemlig ha fått begeret til å flyte over for ABB.

Noen mener Aftenposten begikk en blunder ved å trykke kronikken. Hans Rustad hevder derimot at kronikken var et fruktbart forsøk på "å ta debatten videre". Hvilken debatt? Jo, det har visstnok å gjøre med at etter Behring-Breiviks udåd skal det ha blitt slått fast at «ord er farlige». Med referanse til Hans Rustads innlegg om det samme på document.no, undrer Ole Jørgen Anfindsen seg over hvorfor  uttrykket «dekonstruksjon av majoriteten» ikke blir gitt stemplet "farlig". For denne ordbruken skal nemlig ha skapt både frustrasjon og aggresjon i befolkningen. Derfor må Hylland Eriksen være like ansvarlig som enhver annen som har skapt raseri oss noen, mener altså Rustad og Anfindsen.

De to herrene har vel vært blant de mer aktive når det gjelder misbruk av det nevnte utsagnet. Selvfølgelig har de selv forstått at «dekonstruksjon av majoriteten» på ingen måte viser til politiske ambisjoner om å rive nasjonen i stykker og overlate den til muslimer og afrikanere (Anfindsen er som kjent av den oppfatning at afrikanere spesielt representerer en biologisk trussel mot Norge som en hvit nasjon!). Like fullt har de to bidratt til å skape dette inntrykket.

Jeg er ganske sikker på at både Rustad og Anfindsen forstår svært godt at det er en avgjørende forskjell her. En ting er å gi uttrykk for oppfatninger som skaper frustrasjon og raseri hos andre. Slikt hender jo stadig vekk. At det også skjer i det offentlige rom er en uunngåelig følge av demokratiet og ytringsfriheten. Noe annet er å anvende retorikk som framstiller bestemte folkegrupper som fiender, slik f.eks. Anfindsen selv har vært en sentral bidragsyter til. Selvfølgelig innser de denne forskjellen. Når de likevel later som de ikke gjør det, blir det hele ennå mer platt, dumt og pinlig.