Fotball og ummah

Jeg skal vokte meg vel for å gjøre denne bloggen til en «HRS-watch». Siden Aftenposten tilsynelatende førsøker å gi Hege Storhaug status som islamkritikkens og innvandringsmotstandens hovedstemme, er hun  likevel vanskelig å komme utenom. Sist fredag trykket avisen en kronikk der Storhaug langt på vei hevder at muslimer flest i Norge er i ferd med å bli ekstremister. Etter å ha twitret redaktør Åmås takksigelser for at han lot henne komme på trykk (som om det var en særskilt hendelse!), holdt hun hoff og badet seg i kommentarspaltens «panegyrikk».

Utover å kommentere at det bærer sedvanlig preg av den enøydes blikk,  skal jeg ikke henge meg for mye opp i innholdet i kronikken. Likevel, et tegn på den angivelige framveksten av ekstremisme blant norske muslimer finner Storhaug i at foreningen Ung Muslim sist sommer skal ha arrangert en fotballturnering under mottoet ett mål, en ummah. Hun skriver i den forbindelse: «Ummah betyr en islamsk nasjon underlagt kalifatet og sharia». Ja, det kan det bety. Men dette er de politiske ekstremistenes definisjon av begrepet. Ummah betyr i utgangspunktet ikke mer enn åndelig fellesskap mellom alle jordens muslimer.

Hvorfor nevner ikke Storhaug i samme slengen Ummah 2012, en konferanse som nylig ble arrangert av Rabitas Ungdomsråd i samarbeid med Ung Muslim? Grunnen er vel at temaet for konferansen nok heller var muslimers åndelige fromhet (som man selvfølgelig også kan mene mangt og meget om) enn politisk ekstreme målsetninger, og at innholdet dermed ikke passer inn i det totaliserende fiendebildet hun selv forsøker å sette opp.

Storhaug forholder seg altså ensidig til ekstremistenes politiserte definisjon av begrepet ummah. Dermed oppnår hun å dekke til noe viktig, nemlig at islamismen slettes ikke bare er uttrykk for en kamp mellom muslimer på den ene siden og frihetselskende kristne eller ateistiske europeere på den andre, men i ennå større grad en kamp mellom muslimer.