Lever Asle Toje i vår tid?

Nasjonalstaten er ikke hva den en gang var. Det har den egentlig aldri heller vært. For nasjonalstaten representerer ingen «naturtilstand». Nasjonalstatene vokste fram under bestemte historiske omstendigheter og har siden fått form og innhold alt etter hvordan verden har endret seg. Mens noen mener nasjonalstater i dag utfordres av endringer som primært er skapt av kapitalistisk utvikling og framveksten av nye kommunikasjonsformer, er andre tilbøyelig til å mene at globalisering og såkalt postnasjonalisme er produkt av svikefulle politiske vedtak fattet på bakgrunn av ideologiproduksjon fra et bestemt professorkontor på Blindern. 

Det siste perspektivet later til å danne et viktig utgangspunkt for boka Rødt, hvitt & blått. Om demokratiet i Europa, skrevet av Asle Toje. Nylig lanserte han boka si på NRK Ytring gjennom kronikken Finnes Thomas Hylland Eriksen. Tittelen viser til at denne professoren i sosialantropologi har påpekt at norsk kultur ikke er noe essensielt og uforanderlig, men gjenstand for politiske fortolkninger og avgrensninger. Toje framstiller dette som en slags politisk undergravingsvirksomhet, som et forsøk på en «avvikling» av Norge ved å innføre en total postnasjonalistisk tilstand. Han har doktorgrad i statsvitenskap og vet bedre enn som så. Likevel finner han det opportunt å gjengi en høyreradikal dogme som har bredt seg som ild i tørt gress i blogg- og kommentarfeltverdenen på internett.

Til tross for at nasjonal identiteter lever i beste velgående, er et av Tojes hovedanliggender å gjenopprette patriotismen. I Norge slutter folk i hopetall opp om feiringen av nasjonale høytidsdager, bunader har fått en renessanse, vi elsker våre rituelle nytelse av nasjonalretter, vi dyrker nasjonale ikoner innen kunst og kultur og vi hyller idrettshelter som vinner olympiske medaljer. «Norske interesser» er dessuten fortsatt i høy grad et politisk gangbart argument. Så lenge det hele ikke glir over i sjåvinisme og vulgær etno-nasjonalisme, blir norsk patriotisme i svært liten grad utfordret. Derfor kan det være grunn til å spørre seg hvorfor Toje mener det er maktpåliggende å gjenreise det nasjonale.

Kanskje finner vi begynnelsen på en klargjøring i noe Toje skrev i Bergens Tidene for et par år siden. Her forteller han om et ufrivillig møte med den tyske radiostasjonen multicult.fm. Som navnet antyder, er det heller latinamerikanske og afrikanske stilarter enn nordamerikansk og britisk pop og rock som fyller sendeflaten til denne musikk-kanalen. Selv syntes Toje åpenbart ikke noe om denne feiringen av den globale musikkscenen. Han konkluderte lakonisk med at i Tyskland er det tysk kultur som skal gjelde. Det er imidlertid fare for at tyske radiostasjoner som fyller sendeflaten med angloamerikansk country- og rockemusikk neppe vil bryte med hans forestillinger om tysk kultur. Her aner vi at Toje helst ser nasjonal kultur underlegges autoritære definisjoner: Drister man seg i en norsk sammenheng til å foretrekke latinamerikansk og afrikansk musikk på radio, viser man tegn på manglende nasjonalt sinnelag. Deltakelse på køntrifestival på Vinstra er derimot etter all synlighet forstått som uttrykk for noe patriotisk. 

Det Toje ikke later til å forstå, er at det radiostasjonen multicult.fm uttrykker faktisk er en del av tysk kultur. Når det for ham reiser seg spørsmål om Hylland Eriksen eksisterer, reiser deg seg for min del et spørsmål om Asle Toje virkelig lever i vår tid.

I et tilsvar i kommentarfeltet som følger etter en kritisk kronikk av filosofen Silje Aambø Langvatn på NRK Ytring, skriver Toje at skatteviljen er et resultat av nasjonal identitet og patriotisme. Dessuten skriver han at «… vi tok grundig feil da vi kastet oss på multikulti-toget. Det er nok der skoen trykker mest». Skatteviljen er vel primært knyttet til at vi som samfunnsborgere er forpliktet til å betale. Dersom vi lurer unna penger og blir oppdaget, blir vi straffet. I utgangspunktet er det ingen grunn til å tro at de som snyter på skatten har en svakere nasjonalt sinnelag enn andre.

Hvilket «multikulti-tog» mener han egentlig vi i Norge har kastet oss på? I nettdebatter og kommentarfeltene i avisene brukes «multikulti» gjerne som synonym for flerkulturalitet som følge av innvandring fra andre deler av verden. Dette er åpenbart også Tojes forståelse, ettersom han i et innlegg i Morgenbladet setter likhetstegn mellom begrepene multikulturalisme og flerkulturalitet. 

Flytter vi oss bort fra Tojes «multikulti»-floskel og over til mer faglige perspektiver, betegner multikulturalisme en politisk doktrine som er utformet med tanke på å håndtere flerkulturalitet. Den mest rendyrkede formen for multikulturalisme tjener ofte Canada som eksempel på. Til grunn for politikken der finnes det en idé om at individers verdighet er uløselig knyttet til religiøse, kulturelle eller etniske identiteter, og at rettigheter og politisk innflytelse derfor må festes til slike identiteter. Tyskland har også på sett og vis hatt sin multikulturalisme, men ikke som en doktrine. Helt fram til det siste har man ført en innvandringspolitikk der premissene har vært at de som flyttet til landet var gjester som snart skulle reise hjem. Følgelig ble det slettes ikke lagt opp til noen integreringspolitikk. Tvert imot oppmuntret man i praksis innvandrerne til å holde seg mest mulig for seg selv. Tysk statsborgerskap har som resultat av lovendringer kommet på tale først for ganske få år tilbake.

Norge kan kanskje plasseres et sted midt mellom disse ytterpunktene.. Delvis med unntak av den samiske befolkningen, har det heller ikke blitt utformet en politikk der rettigheter og politisk innflytelse kanaliseres gjennom medlemskap i kulturelle minoriteter. Norsk politikk ovenfor innvandrerne har dessuten ikke vært så ekskluderende som den tyske. Så kan man likevel kritisere norsk innvandrings- og integreringspolitikk for både det ene og det andre. Da må det gjøres på en langt mer argumentativ og presis måte enn gjennom bruk av plattheter som «multikulti-toget».

 «Individer lever ikke alene, de knytter seg sammen i grupper og fellesskap, og båndene påvirker vår identitet», skriver Toje. Ja, hvem kan være uenig med ham i dette? Men er det så sikkert at nasjonen er det mest relevante gruppefellesskapet? F.eks. kan ikke spørsmålet om integrasjon reduseres til om folk slutter seg til det som til enhver tid defineres som nasjonale «kjerneverdier» eller ikke. Det finnes nordmenn som er tilhengere av dødsstraff og som forakter homofile, uten at de dermed anklages for ikke å være integrerte eller sees på som upatriotiske. Integrasjon handler i første rekke om deltakelse i lokalsamfunn og på arbeidsplassen, om å inngå i gjensidig forpliktende relasjoner på det planet, og egentlig ikke så mye om hvilke politiske oppfatninger og holdninger man har.

Toje viser videre til sosiologen Anne-Marie Thiesse som har skrevet at nasjonal identitet er avhengig av et felles språk og mentalitet, kulturmonumenter, distinkte geografiske trekk, samt emblemer som nasjonaldrakter, nasjonalretter og nasjonalsymboler. Få vil ha problemer med å slutte seg til en slik forståelse. (For egen del vil jeg helst reservere meg mot psykologisering av nasjonalisme ved å forbinde det med et mystifiserende begrep som «mentalitet»). Derfor kan man undre seg over på hvilket grunnlag Toje hevder at Europas «toneangivende intellektuelle» vil bort fra det perspektivet på nasjonen som Thiesse tar til orde for, slik at fellesskap i stedet skal bygges ut fra «oppslutning om visse felles verdier og oppfatninger». Ja, men er det siste virkelig i strid med Thiesses definisjon av nasjonal identitet? For Toje forstår vel at symboler som uttrykker nasjonal identitet nettopp representerer noen felles verdier og oppfatninger. Det er akkurat det som er «greia med» nasjonale symboler. De står for noe mer og annet enn seg selv. Om det er snakk om en bunad i et konfirmasjonsselskap eller en norsk skiløper som blir verdensmester, er det i begge tilfeller snakk om nasjonale symboler som uttrykker verdier og oppfatninger som mange slutter opp om. Det er likevel ikke gitt at et sett nasjonale symboler har en relevans som er tidløs. 

Kanskje blir Toje provosert hver gang noen minner ham på at nasjonale symboler ikke har vokst fram som et organisk hele fra befolkningens hverdagslige anliggender? Nasjonalstaten er i første rekke et politisk prosjekt. Toje later til å se bort fra at det er et hovedpoeng hos nettopp Thiesse. Hun følger statsviteren og historikeren Benedict Anderson og framholder at nasjonen er et forestilt fellesskap der symboler etableres for å gjøre det abstrakte til noe konkrete. Nasjonale symboler er imidlertid også til for å forene eller dekke til sosiale, politiske, religiøse og kulturelle skillelinjer. De nasjonale kjernesymbolene som ble skapt da nasjonalstaten Norge lå i støpeskjeen var i hovedsak elitens verk. De ga neppe umiddelbart gjenklang i en nord-norsk fiskebonde eller en husmann på Hedmarken sine hverdagserfaringer.

I praksis var måten det nasjonale skulle representeres på uttrykk for det urbane borgerskapets dominans og hegemoni. Oppslutningen om elitens nasjonale symboler fant ikke sted fordi de avspeilet nordmenn flest sine hverdagslige erfaringer, men fordi de noen hadde makt til å definere noen bestemte symboler som de «riktige» og «viktige». Derfor har det alltid vært noen som har vært "likere enn andre". Det er ikke mange tiår siden nordlendinger kunne bli nektet å leie hybel i Oslo med den begrunnelse at de var nordlendinger.

Kultur kan ikke reduseres til ett sett verdier og normer som tar boplass i kroppen og hodet vårt, for dermed å ta styring på følelser, handlemåter og reaksjonsmønstre. Kultur, og kanskje i særlig grad det vi forbinder med nasjonal kultur, handler i vel så stor grad om et felles symbolspråk der verdier og normer (som en befolkning slettes ikke deler i ett og alt) gjøres gjenkjennbare, fortolkbare, kommuniserbare og ikke minst fungerer som redskaper for maktutøvelse.

Det er riktig som Toje påpeker, at innvandring til Norge gjennom århundrene har vært relativt begrenset. Det gir likevel ikke grunnlag for å konkludere at nasjonen alltid har vært homogen. Her tenker jeg ikke alene på avstanden som fantes mellom rural pietisme og urban, borgerlig frivolitet. Norge var også mangfoldig som følge av regionale avstander, og ikke minst på grunn av klassemotsetninger. Den eiende klassen betraktet de ikke-eiende som substansielt annerledes mennesker, som på grunn av mindreverdig arvemateriale ikke fullt ut var i stand til å leve opp til grunnleggende verdier og normer. Dette hørte ikke bare 1800-tallet til. Slike holdninger levde lenge videre, og hadde langt inn på 1970-tallet fortsatt stor grad av legitimitet. I et historisk perspektiv kan man derfor ikke uten videre si at den moderne masseinnvandringen har gjort samfunnet mer mangfoldig. Forskjellen ligger heller i at man oppfatter det slik. Problemet med kulturalismen enten den er «mono» eller «multi», er at noen typer forskjeller, det vil si kulturell, etniske og religiøse, hevdes å være viktigere enn andre forskjeller, som f.eks. generasjonsforskjeller og klasse.

Det er ikke bare floskelen «multikulti» Toje henter fra diverse høyreradikale nettdebattanter og bloggere. Som allerede antydet, ser han også sitt snitt til å misbruke en utbredt feiltolkning av Hylland Eriksens ulykksalige formulering om «dekonstruksjon av den norske majoriteten». Mange har forstått eller framstilt dette som uttrykk for et politisk ønske om å utvikle en selvforakt hos nordmenn og derigjennom «å avvikle» nasjonalstaten Norge. Tojes akademiske bakgrunn gir ham alle mulige forutsetninger til å forstå at «dekonstruksjon» her viser til en målsetning om å belyse sammensetningen av befolkningen ut fra andre dimensjoner enn nasjonal majoritet versus etnisk minoriteter. En hensikt med dette er blant annet å bryte med de idémessige grunnforutsetningene i (multi)kulturalismen om at vår verdighet ensidig er knyttet til kulturelle, religiøse og etniske identiteter. I et samfunn som vårt eksisterer det ulike politiske interesser som kan angå klimaspørsmål, velferdsstaten, ytringsfrihet og demokrati, skatteordninger, regionalpolitikk, helserelaterte spørsmål etc. Ingenting av dette følger nødvendigvis etniske og religiøse skillelinjer. Kulturalistisk ideologi og identitetspolitikk, enten det er snakk om multikulturalisme i Canada eller politiske retninger som forfekter autoritær nasjonalisme i Norge, gjør imidlertid sitt til at det blir vanskelig å realisere slike fellesinteresser. 

Men i virkeligheten er det nettopp det siste en moderne nasjonalstat bør være til for. Nasjonalstaten er et politisk prosjekt der forskjeller skal forenes gjennom andre dimensjoner enn de som skaper og opprettholder forskjellene. Den nasjonalismen som Toje tilsynelatende tar til orde for er i et slikt perspektiv en utdatert nasjonalisme. Det er lite som tyder på at han er villig til å innse at nasjonalisme i dag er en politisk prosess som utspiller seg under omstendigheter som på flere områder er annerledes enn den gang han som barn gikk i 17.maitog i en sørlandsbygd.

Nasjonale symboler og myter er ikke evige, nettopp fordi de er skapt i en bestemt historisk kontekst. Nasjonalstater som Storbritannia og Frankrike står ovenfor store utfordring her, noe Toje selv er opptatt av. Selv mener han at årsaken i første rekke er å finne i at det nå bor mange med bakgrunn fra de tidligere koloniene i disse landene. I mine øyne er hovedproblemet heller at nasjonale symbolikk og mytologi i så stor grad er knyttet til en fordums tid, til den gang landene var koloniale stormakter. Det er interessant å merke seg at undersøkelser i Storbritannia viser at innvandrere med bakgrunn fra land som Pakistan, India og Bangladesh identifiserer seg sterkere med det britiske enn det engelske, skotske og walisiske innbyggere gjør.

Fra tid til annet må den nasjonale ikonografien tilføres nye symboler eller holdes vedlike gjennom at gamle symboler gis nytt innhold. Her til lands er sterke nasjonale symboler knyttet til askeladdfigurer, som f.eks. skogsarbeidere fra arme kår i avsidesliggende bygder som ble verdensmestere i langrenn. Fortsatt kommer mange medaljevinner fra små, rurale lokalsamfunn. Til forskjell fra tidligere, reiser de ikke lenger tilbake til tømmerkoia eller fjøset så snart mesterskapet er over. De spiller heller poker i Las Vegas eller lar seg avbilde som glamourmodeller. Dermed symboliserer skiheltene noen verdier og oppfatninger som befinner seg langt fra de verdiene og oppfatningene som f.eks. Gjermund Eggen og Ingrid Wigernæs symboliserte.

Nasjonal patriotisme er ingen iboende og statisk størrelse. Samfunnsendringer som har funnet sted i etterkrigstiden (og her tenker jeg på alt annet enn innvandring) har medført at sosiale og kulturelle betingelser for patriotismen som eksisterte, la oss si på 60-tallet, ikke er de samme. Kapitalistisk utvikling har styrt globaliseringen i en bestemt retning. Det har blant annet gitt seg utslag i at kommersielt vareforbruk definerer vårt hverdagsliv, selvforståelse og identitet på en helt annet måte enn bare for et par tiår siden. Gjennom de første tiårene etter krigen var patriotismen i stor grad knyttet til et felles prosjekt, nemlig bygging av landets velstand. I dag opplever de fleste av oss at dette prosjektet langt på vei er fullbyrdet, og dermed individualisert. Nå dreier det seg i stedet om kamp om fordeling av godene som allerede er der og som tas for gitt. For mange er det gode liv dessuten forbundet med lokalsamfunnet (enten det er en bydel i Oslo eller et fiskevær i Finnmark) og med (den "postnasjonale") leiligheten i Syden, og ikke til nasjonen Norge.   

En patriotisme som alene er rettet mot det forgangne er ikke spesielt fruktbar. For nostalgisk patriotisme leder oss alt for lett inn i reaksjonære politiske perspektiver der man forsøker å gjenskape en tid man gjerne vil tro en gang fantes. Postnasjonalisme er ikke en tilstand som er resultat av noen politikeres og akademikeres konspirasjoner, men er et begrep som betegner at mye mer utspiller seg utenfor eller på tvers av nasjonalstater enn hva som var tilfellet før. Dette er dessuten ikke nødvendigvis det samme som at nasjonalstaten er satt under direkte trussel. Det betyr at nasjonalstatene stilles ovenfor andre utfordringer. Som Anne-Marie Thiesse skrev i den engelskspråklige utgaven av Le Mond Dilpomatique i 1999 : ”The recent upsurge of nationalism in Europe reflects above all a failure of politics and the difficulty of forging new collective identities based on a genuine political project”. Skal nasjonalisme og patriotisme bli noe annet enn nostalgi og sjåvinisme, må vi også tillate at det opprettes nye nasjonale symboler, at gamle symboler tolkes på nye måter (noe som stadig skjer) og det nasjonale knyttes til felles framtidsprosjekter der nye befolkningsgrupper inkluderes. For Asle Toje og hans meningsfeller synes alt dette å være en utålelig tanke.

Fotball og ummah

Jeg skal vokte meg vel for å gjøre denne bloggen til en «HRS-watch». Siden Aftenposten tilsynelatende førsøker å gi Hege Storhaug status som islamkritikkens og innvandringsmotstandens hovedstemme, er hun  likevel vanskelig å komme utenom. Sist fredag trykket avisen en kronikk der Storhaug langt på vei hevder at muslimer flest i Norge er i ferd med å bli ekstremister. Etter å ha twitret redaktør Åmås takksigelser for at han lot henne komme på trykk (som om det var en særskilt hendelse!), holdt hun hoff og badet seg i kommentarspaltens «panegyrikk».

Utover å kommentere at det bærer sedvanlig preg av den enøydes blikk,  skal jeg ikke henge meg for mye opp i innholdet i kronikken. Likevel, et tegn på den angivelige framveksten av ekstremisme blant norske muslimer finner Storhaug i at foreningen Ung Muslim sist sommer skal ha arrangert en fotballturnering under mottoet ett mål, en ummah. Hun skriver i den forbindelse: «Ummah betyr en islamsk nasjon underlagt kalifatet og sharia». Ja, det kan det bety. Men dette er de politiske ekstremistenes definisjon av begrepet. Ummah betyr i utgangspunktet ikke mer enn åndelig fellesskap mellom alle jordens muslimer.

Hvorfor nevner ikke Storhaug i samme slengen Ummah 2012, en konferanse som nylig ble arrangert av Rabitas Ungdomsråd i samarbeid med Ung Muslim? Grunnen er vel at temaet for konferansen nok heller var muslimers åndelige fromhet (som man selvfølgelig også kan mene mangt og meget om) enn politisk ekstreme målsetninger, og at innholdet dermed ikke passer inn i det totaliserende fiendebildet hun selv forsøker å sette opp.

Storhaug forholder seg altså ensidig til ekstremistenes politiserte definisjon av begrepet ummah. Dermed oppnår hun å dekke til noe viktig, nemlig at islamismen slettes ikke bare er uttrykk for en kamp mellom muslimer på den ene siden og frihetselskende kristne eller ateistiske europeere på den andre, men i ennå større grad en kamp mellom muslimer.

The one-drop-rule

I USA finnes det noe som kalles the one-drop-rule. Uttrykket viser til en idé om at en dråpe afrikansk «blod» er tilstrekkelig til å gi en person status som ikke-hvit. I et tilfelle der én av besteforeldre er afroamerikansk og de tre andre er «kaukasiske» (hvite), vil vedkommende blir regnet som afroamerikansk selv om det motsatte er logisk i genetisk forstand. Dette viser at «rase» representerer sosiale og politiske måter å kategorisere folk på og at begrepet har lite med biologiske realiteter å gjøre. Noen vil kanskje likevel tenke at når f.eks. europeere, afrikanere og østasiatere er så åpenbart forskjellige med tanke på hudfarge, ansiktsform, hårtyper osv., må jo raseforskjeller være en realitet. Problemet er at forskjeller i utseende ikke forteller oss spesielt mye om andre forskjelligheter. At afrikaneres pigmentering er sterkere enn europeeres er egentlig ikke uttrykk for noe annet enn at afrikanernes forfedre gjennom utallige generasjoner har levd nærmere ekvator enn det europeernes forfedre har.

En tilfeldig valgt afrikaner kan rent genetisk ha mer tilfelles med en tilfeldig valgt europeer enn en annen tilfeldig valgt afrikaner. For enkelte kan dette kanskje virke som en umulighet. Men vi må ta i betraktning at de genetiske variasjonene innen arten homo sapiens er svært liten, noe som blant annet har å gjøre med at vi som biologisk art har et kort evolusjonært forløp bak oss. I et slikt perspektiv er dessuten menneskehetens historie preget av migrasjon. Derfor er genetiske variasjoner mer et produkt av flyt av gener enn av isolasjon av gener. Dette betyr slettes ikke at genetisk betingede forskjeller mellom mennesker er fraværende. Poenger er at disse forskjellene ikke følger kontinentale skillelinjer.

Dersom jordas befolkning ble utryddet med unntak av én eneste populasjon (f.eks. nordmenn eller aboriginene i Australia), ville fortsatt 85 % av det menneskelig genmaterialet være intakt. Selv om det finnes genetisk forskjellighet, deler vi med andre ord svært mye av det samme genmaterialet med hverandre. Sammenligner vi folkeslag med opphav på ulike kontinenter (f.eks. japanere og bantuer), vil det være ca. 10 % av genmaterialet som ikke er felles. Når det gjelder populasjoner på samme kontinent (f.eks. italienere og finner) vil det være om lag 5 % som ikke finnes hos begge populasjoner.

Bak et utseende som gjør det mulig å skille folk av afrikansk opprinnelse fra andre, skjuler det seg store genetiske forskjeller. Faktisk er det på det afrikanske kontinentet vi finner størst genetisk variasjon. Blant jegere og sankere i det sentrale Afrika er det befolkninger med intern genetiske variasjon som er større enn det man har klart å finne gjennom sammenligner av populasjoner noen steder i verden. Den anerkjente populasjonsgenetikeren Sarah Tishkoff mener at dersom man på noe som helst meningsfull måte skulle etablere et biologisk forankret rasebegrep, måtte man opererer med minst 9 afrikanske raser.

Mye av det av det jeg har skrevet her blir redegjort mer inngående for i en forelesning som den italienske populasjonsgenetikeren Guido Barbujani holdt (på engelsk!) for ikke lenge siden:

Barbujani sier ikke i denne forelesningen at genetisk variasjon er fraværende eller uinteressant, men at forskjellene på ingen måter tilsvarer «raser» slik vi er vant til å tenke på dem. Like fullt er det naturligvis viktig å studere mønstre i genetisk variasjon og den underliggende evolusjonære prosessen, ikke minst med tanke på medisinske formål. Når det gjelder visse typer sykdommer, som f.eks. den kroniske blodsykdommen sigd celle, har det vist seg at afroamerikanere er mer utsatt enn f.eks. hvite. Lenge tok man for gitt at nøkkel til dette var å finne i folks afrikanske opprinnelse i seg selv, altså i «rase». Siden har det kommet fram at det primært er personer hvis forfedre stammer fra sterkt malariabefengte områder som er mest utsatt for sigd celle. Barbujani understreker i forelesningen at man som følge av  erkjennelser som dette nå forsøker å finne fram til diagnostikk og behandling som tar utgangspunkt individuelle genotyper (altså de genvariantene et individ er bærer av).

I et tidligere innlegg viste jeg til at det finnes forestillinger om at afrikanere er mindre intelligente enn andre raser. Ettersom hudfarge og andre lett gjenkjennelige ytre trekk i liten eller ingen grad gir grunnlag for å trekke slutninger om andre egenskaper, er påstandene om at det så å si er en indre sammenheng mellom pigmentering og intelligens mer enn problematisk. Mens det bare en håndfull gener som bestemmer hudfarge, er det tusenvis av gener som er avgjørende for kognitive evner. Derfor er de knapt tenkelig at det i løpet av homo sapiens korte evolusjonshistorie skal ha blitt utviklet så vidt komplekse ulikheter mellom populasjoner som nedarvede intelligensforskjeller vil innebære. Når det i tillegg er særskilt stor genetisk variasjon på det afrikanske kontinentet, blir påstandene om lav intelligens som en generell egenskap ved afrikanere ennå mer problematisk.

IQ-tester gir før øvrig ikke noe godt grunnlag for å fastslå om forskjeller i mentale egenskaper er genetisk bestemt eller ikke. For eksempel kan to personer med bakgrunn i vidt forskjellige samfunn oppfatte en abstrakt figur på svært ulike måter. Denne forskjellen kan ha med kultur å gjøre, men det kan også være resultat av at tilpasning til svært ulike omgivelser fører til at genene aktiveres på forskjellige måter. Noe helt annet er at den lave gjennomsnittlige IQ-skåren man har regnet seg fram til (gjennom ikke helt tillitsvekkende framgangsmåter, vel og merke) for afrikanere tilsvarer gjennomsnitt for Europa for 50 år siden. Det siste viser at IQ-tester i første rekke måler hva folk vet fra før. Tester som er gjennomført USA og som i stedet er utformet med tanke på å måle evnen til å ta til seg ny kunnskap viser at det ikke er forskjell mellom afroamerikanere og hvite.

Folk av afrikansk opprinnelse er altså så genetisk forskjellige at det ikke gir mening å betrakte dem som en biologisk rase. Når afrikanere omtales som en «rase» er det dermed i sosial og politisk forstand, slik the one-drop rule i USA er eksempel på. Som kjent er den afroamerikanske befolkningen i USA sammenlignet med hvite sterk overrepresentert i den underpriviligerte delen av befolkningen. Det siste innebærer ikke minst dårligere helsekår. På høyresiden i USA er man så langt fra fremmed for å hevde at årsaken er å finne i at afroamerikanere er «den hvite rasen» genetisk underlegen. Med andre ord mener man at den afroamerikanske befolkningens underpriviligerte stilling er «naturlig». Her er det altså forestillingene om at forskjeller mellom raser som biologiske enheter i seg selv er årsaken til sosiale og økonomiske ulikheter.

Erkjenner man at rase ikke kan være noe annet enn en sosial konstruksjon (ofte med eksplisitte politiske formål), og ikke et speilbilde av biologiske realiteter, kan vi i stedet rette oppmerksomheten mot hvordan rase kan ha biologiske effekter. F.eks. vil systematisk underpriviligering og diskriminering ved hjelp av rasekategoriseringer være med på å skape dårlig helse hos folk. Med andre ord blir rase her forstått motsatt: «Rase» er ikke en biologisk kategori som virker inn på folks sosiale status, men en sosial kategori som virker inn på folks biologisk status.

ABB ikke høyreekstremist?

Tidligere PST-sjef Janne Kristiansen mener ABB ikke er høyreekstremist. Han er bare en soloterrorist, hevder hun. Så personer som utfører terroraksjoner på egen hånd kan pr. definisjon ikke være høyreekstremist? Her blir man i tvil om hva hun egentlig forstår med begrepet høyreekstremisme. Er det slik at hun mener høyreekstremisme skal reduseres til en betegnelse på to eller flere personer som face-to-face konspirerer målrettet bak nedtrukne gardiner i bakgårdsleiligheter?

Når vi skal finne gode forklaringer på hvorfor ABB kunne gjøre det han gjorde, har hans livshistorie og mentale helse helt sikkert stor betydning. Slik er det trolig med nær sagt enhver terrorist. Som den amerikanske antropologen Scott Atran legger vekt på, har f.eks. islamistiske selvmordsbombere nesten i alle tilfeller høyst personlige agendaer med sine handlinger. Samtidig er det bare ideologier som kan gi terrorhandlingene legitimitet.

Når det gjelder Kristiansen virker det som hun ønsker å løsrive massedrapene og terroren fra ABBs ideologiske begrunnelse for ugjerningene. De mest innvandringsfiendtlige kreftene, som kjenner seg igjen i store deler av ABBs virkelighetsbeskrivelse, gjorde jo nettopp det siste til sitt store anliggende etter 22/7. (Enkelte har gått så langt som til nærmest å fornekte at høyreekstremisme finnes, og forsøker i stedet å assosiere ABB med islamismen!). Her gir hun dem en håndsrekning så det holder.

Faktum er at ABB sitt såkalte manifest representerer en gjengivelse av nærmest alle de standpunktene man til vanlig forbinder med høyreekstremisme. "Manifestet" kan med andre ord ikke reduseres til et uttrykk for hans eget idiosynkratiske verdenbilde. Et av de fremste kjennetegnene på høyreekstremistisk ideologi er totaliserende og demoniserende fiendebilder, der f.eks. kristne europeere trues av muslimske befolkninger, kulturkonservative ento-nasjonalister av «kulturmarxistiske globalister», den hvite "rasen" av andre "raser" etc..

Slike antagonismer fører ikke i seg selv automatisk til voldshandlinger. Likevel kan voldshandlinger lett oppfattes som en logisk konsekvens av de samme fiendebildene. Når det gjelder ABB, var det siste åpenbart tilfellet. Vi har ingen garantier for at andre (individer eller grupper, her til lands eller andre steder), vil kunne trekke samme konklusjoner på grunnlag av samme ideologiske virkelighetsforståelse.

 

Oppdiktet rasisme?

I et blogginnlegg  påpekte jeg for en tid siden at Human Rights Service uten motforestillinger videreformidlet klart rasistiske uttalelser. Det dreide seg om en gjesteskribent med pseudonymet Julia Caesar som blant annet uttalte at innvandring fra Afrika var å likestille med "masseimport av psykisk utviklingshemmede". Antirasistisk senter skrev med det som utgangspunkt et innlegg som ble publisert i VG. I samme avis har Hege Storhaug i dag et hjelpeløst motsvar. Her er det påtagelig hvordan hun fullstendig unngår sakens kjerne. Det burde ikke ha kostet mye å opprettholde et snev av troverdighet ved å ta entydig avstand fra de nedsettende karakteristikkene av afrikanere. Men det skjer altså ikke. I stedet skriver Storhaug ting som dette: 

"ARS lever av å dikte inn rasisme og villeder beviselig om alvorlig samfunnsproblematikk,

HRS lever av å avdekke kritikkverdige forhold for å bidra til politiske løsninger."

ARS har selvfølgelig ikke diktet opp at HRS formidlet påstandene om at afrikanere er «psykisk utviklingshemmede». Tvert om viser de at det er gjort med åpne øyne og at den rasistiske uttalelsen i ettertid ble karakterisert som en «knivskarp kommentar». Skal man tolke det dithen at HRS mener de gjennom Julia Caesars tekst har avdekket «masseimport av psykisk utviklingshemmede» som et kritikkverdig forhold? Hva er i så fall den «politiske løsningen»?

Dehumanisering av muslimer

Både Human Rights Service (rights.no) og document.no ynder å gjengi notiser fra aviser rundt om i verden, der det fortelles om muslimer som begår redselsfulle handlinger.

Senest i dag gjenga HRS en sak fra den britiske tabloidavisen Daily Mail om en kvinne som i følge avisen “(…) is accused of beating her son Yaseen to death because he was struggling with his Islamic studies, then setting fire to his body. The boy's death was treated as an accident until a post-mortem examination revealed Yaseen died before the blaze broke out at the family home in Cardiff. Cardiff Crown Court was told Ege beat Yaseen with a stick and a hammer and locked him in a shed when he failed to recite Koran passages. The 32-year-old denies murdering her son and burning his body to destroy the evidence”.

Document.no har på sin side en sak fra den italienske avisen Corriere delle Sera der en mann av marokkansk opprinnelse skal ha drept sine egne barn, angivelig for å straffe sin kone som skal ha nektet å dekke seg til.

Så lenge oppmerksomheten utelukkende rettes mot tilfeller der muslimer er involvert, er det grunn til å stille spørsmål ved motivene. Man må gjerne hevde at islamske praksiser i seg selv kan medvirke til at folk blir mentalt forstyrrede, med det til følge at bestialske handlinger begås. I så fall må det argumenteres for et slikt syn. Men noe slikt skjer ikke her. For HRS og document.no gjengir avisnotisene lakonisk og ukommentert. Dermed blir det åpenbart at hensikten er å fortelle oss om hvordan muslimer «egentlig er».

Stilt ovenfor ligende saker som omfatter ikke-muslimer, kan det  hele glatt avfeies som utslag av schizofreni eller andre mentale forstyrrelser. Muslimers handlinger, uansett hvor hinsides, kan derimot ikke forstås som resultat psykiske lidelser. Muslimer er bare muslimer, og ikke noe annet enn muslimer. Slik fører HRS og document.no en retorikk som innebærer dehumanisering av muslimer.

Separate, but equal

Den finske tv-stasjonens YLE sin engelskspråklige nettside hadde for et par dager siden en notis som en ny bok med tittelen Äärioikeisto Suomessa (Ytterste høyre i Finland). Boka konkluderer med at de mest ytterliggående blant finske innvandringsmotstandere er i ferd med å vinne fram i offentlig debatt i Finland. En av bokas forfattere, Dan Koivulaakso, sier ett av tegnene på det siste er at rasistiske uttalelser har blitt mer akseptert:

A danger exists that increasingly marginal and radical views are being given room in Finnish public debate. That's according to the authors of Äärioikeisto Suomessa, (or "The Finnish Far-Right"). Co-author Dan Koivulaakso says an alarming trend is that racist remarks are becoming more acceptable in everyday speech. "I’m not worried about opinions — what worries me is how they’re received. What concerns me is when these opinions stop being seen as belonging to a fringe and become mainstream," Koivulaakso explains. Koivulaakso says racist anti-immigrant rhetoric has become more common. A core finding in the book, according to Koivulaakso, is the nationalistic Suomen Sisu association’s influence in Finnish politics. Suomen Sisu calls for "separate but equal" treatment of cultures and races "blurred by multiculturalism." Teemu Lahtinen, a founding member of Suomen Sisu interviewed in the book, says the association has met all of its goals. “It’s good that there’s critical debate about immigration in society, but legislation should still be changed according to our proposal,” explains Lahtinen. According to Koivulaakso, Suomen Sisu has successfully politicised immigration issues, bringing its message out in mainstream politics. The book suggests that many of the anti-immigrant and Islamophobic groups in Finland want to close off Europe’s borders. Äärioikeisto Suomessa is based on the far-right’s own texts, including blogs, interviews, police reports and historical sources.

Det mest foruroligende er dette med "separate, but equal". Ytterliggående innvandringsmotstandere har for lengst forlatt den rasebiologiske herrefolksretorikken som hadde sin storhetstid under kolonitiden, og som på sett og vis kulminerte med nazismen. I stedet snakker man i dag om at «kulturer» (dvs. befolkninger) eller «raser» er uforenlige størrelser som må holdes adskilt. Noe helt nytt er selvsagt ikke dette. For det var nettopp gjennom en slik retorikk apartheidregimet ble forsøkt legitimert.

Når innvandrerne gjøres til hovedfiende

Human Rights Service har gjennom flere år satt søkelys på maktmisbruk og overgrep der kulturelle og religiøse praksiser er involvert. Dette kunne de ha fortjent ros for. Måten stiftelsen går fram på i dette arbeidet kan dessverre gi inntrykk av at målsetning først og fremst er å skape et bilde av innvandrere fra ikke-vestlige land som den moderne frihetens hovedfiende.
 

I et tidligere innlegg omtalte jeg en «dialog» jeg hadde med Hege Storhaug og Rita Karlsen i Human Rights Service (HRS). Der konfronterte jeg de to med rasistiske utsagn de selv hadde videreformidlet. Oppsiktsvekkende nok var de ikke villig til å ta avstand fra rasismen. Dessverre er det mye som taler for at dette faller inn i et mønster. Ser vi nærmere på hvordan HRS har opptrådd gjennom de siste årene, er det god grunn til å spørre seg om den statstøttede stiftelsen sin fremste agenda egentlig er en aktiv mistenkeliggjøring og målrettet nedvurdering av ikke-vestlige innvandrere? 

HRS omtaler seg selv ubeskjedent nok som en "politisk tenketank" som skal klekke ut ideer og foreslå politiske løsninger. Riktignok publiseres daglig kommentarer, artikler og essays på hjemmesiden. Innholdet gir imidlertid svært få assosiasjoner til tenketanker eller politiske løsninger. I stedet er svært mye av det som uttrykkes preget av tendensiøs begrepsbruk og uredelige argumentasjonsformer, der agitasjonen ikke bare retter seg mot innvandring og den rådende innvandringspolitikken, men like mye mot innvandrere. 

I de siste dagene har HRS opprettet en kampanje mot kulturministeren Hadia Tajik. Bakgrunnen er kulturministerens uttalelser om arrangerte ekteskap. Her har hun tatt til orde for at ekteskapsformen bør respekteres som en kulturell tradisjon, men bare i den utstrekning det ikke handler om tvang. Det kan være all grunn til å diskutere hvordan både regjeringsmedlemmer og andre forholder seg til arrangerte ekteskap som fenomen. Å vise til et kategorisk skille mellom tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er selvsagt alt for lettvint. For ordningen med arrangerte ekteskap inkluderer ganske sikkert alt fra fysisk tvang til frivillighet.

 

Når vi snakker om arrangert ekteskap som tvang settes familiens og slektsgruppens interesser først. I de tilfellene vi har med frivillighet å gjøre er det arrangerte rent rituelt og symbolsk. Samtidig kan det være grunn til å understreke at arrangerte ekteskap har lite med islam å gjøre. Det praktiseres f.eks. blant kristne assyrere, og avisene i India er stappfulle av annonser der hinduistiske familier søker passende ektemake til sin datter. På den ene siden er arrangerte ekteskap uttrykk for en anakronisme, ettersom som det har opprinnelse i statsløse samfunn der politikk og økonomi handlet om relasjoner mellom ættelinjer. På den andre siden er det også uttrykk for en oppfatning om at romantikk og forelskelse er et illusorisk utgangspunkt for et livslangt forhold.

 

Framgangsmåten til HRS er i denne saken, som de de fleste andre, lite fruktbar. De kategoriserer ensidig arrangerte ekteskap som brudd på prinsipper om individuell frihet og likeverd. Dermed fordømmer de praksiser som unge kvinner slettes ikke i alle tilfeller opplever som tvang og overgrep, men ut fra et bestemt livssyn snarere ser på som noe ønskelig.

Det er all grunn til å sette søkelys på maktmisbruk og overgrep som arrangerte ekteskap kan innebære. Selv er jeg enig med dem som hevder at det er alt for lite oppmerksomhet omkring dette. Samtidig burde det ha vært mer fokus på forhold i samfunnet som kan være med på å endre praksisen. HRS virker imidlertid helt uinteressert i f.eks. spørsmål som hva vil skje med alle de unge jentene som i dag tar høyere utdanning? Dette er en ganske ny situasjon vi ikke uten videre kan ane rekkeviddene av. Sannsynligvis deler HRS oppfatningen til historieprofessor Nils Rune Langelands om at disse jentene aldri vil kunne bli som «oss», og at de i Storhaug og Kalrsen sine øyne alltid vil være enten overgripere (som mødre) eller ofre (som døtre), og ikke noe annet enn det.
 

Slik jeg forstår HRS, mener de at maktmisbruk og overgrep som begås av innvandrere ikke er noe som finner sted i kulturers og religioners navn. Snarere mener de at det er noe som skjer på grunn av kulturer og religioner. Innvandrere reduseres dermed til marionetter for sin kulturelle og religiøse bakgrunn. Individuelle og gruppemessige forskjeller kan bare forstås som variasjoner over det samme kulturelt betingede sinnelag.
 

Hege Storhaug har ved mange anledninger redegjort for HRS sin overordnede agenda, nemlig prinsippet om individets frihet. Problemet er at frihetsbegrepet den statsstøttede stiftelsen holder seg med er svært dogmatisk. F.eks. har Storhaug gitt uttrykk for at kvinner som selvvelger å bruke hijab etter hennes oppfatning ikke fortjener respekt. Denne formen for hodebekledning gir henne nemlig assosiasjoner til hakekors og davidstjerner. Det er altså HRS som skal bestemme hva som kan regnes for frihet og hvordan friheten kan gjenkjennes. Dermed forsøker de paradoksalt nok å befeste et frihetsbegrep som er autoritært.
 

Storhaug har ved en anledning hevdet at folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «... tråkker oss nordmenn nedover og nedover». Videre har hun gitt uttrykk for at de 11 representantene med innvandrerbakgrunn i Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe ikke har andre formål med sitt politiske engasjement enn å sire egne etniske interesser. Til grunn for slike betraktninger ligger en forestilling om at folk med bakgrunn i land utenfor Europa skal være bærere av en «stammekultur» og at deres tanke- og handlemåter er omsluttet av tradisjonelle begreper om mannlig ære, der solidaritet med familie og slekt har forrang foran lojalitet til staten og storsamfunnet. Her tydeliggjøres hvordan spesielt ikke-vestlige innvandrere framstilles gjennom et knippe stereotypier og fordommer. Variasjoner som knytter seg til generasjonsforskjeller, kjønn, klasse og utdanning, geografiske opprinnelse, kultur og religion, politisk orientering, livsstils­valg, årsaker til migrasjon, grad av integrasjon osv. blir gjort til noe irrelevant.
 

I sin vurdering av «innvandrerandelen» i Oslo Arbeiderpartiets bystyregruppe gir Storhaug også til kjenne følgende oppfatning: Mens «urnordmenn»uselvisk er opptatt av å bygge nasjonale fellesskap, søker innvandrere i sin alminnelighet egne interesser «… uten omtanke for omverdenen». Rita Karlsen slutter åpenbart opp om disse betraktningene når hun full av forakt omtaler somaliere på denne måten: »Somaliere flest er verken dumme, late eller uorganiserte. Tvert om. I mine øyne er de smarte, arbeidsvillig og har organisasjonstalent, dog med et aldri så lite men: for mange slår ikke egenskapen inn før det tjener dem selv». Med andre ord er alt det gode knyttet til det det "urnorske", alt det onde til innvandring og muslimer, og pakistanere og somaliere i særdeleshet. I lys av dette er det lettere å forstå hvorfor HRS har publisert Peder Fjordmann sine essays, ledesaget av superlativer som fantastisk.
 

HRS gjenga ved en anledning en uttalelse fra et britisk overhusmedlem som har hevdet at folk med opprinnelse i Pakistan og Bangladesh føder mange barn i den hensikt å utnytte Storbritannias velferdsordningene. Storhaug refererte påstanden uten snev av kritisk refleksjon. I stedet fastslår hun kategorisk at påstandene om en slik skruppelløs atferd er sanne og at årsakene finnes i kulturell og religiøs bakgrunn. Dermed tillater hun seg å blant annet se fullstendig bort fra demografisk forskning som viser at variasjoner i fødselsrater i seg selv har lite med kultur , etnisitet eller nasjonalitet å gjøre. Den absolutt viktigste faktoren er utdannings- og inntektsnivå. Innvandrere i Storbritannia med bakgrunn fra Pakistan og Bangladesh har befunnet seg langt nede på stigen i så måte. Gjennom de senere årene har det imidlertid skjedd en betydelig positiv utvikling for deler av denne befolkningen. I takt med dette har fødselsratene blitt mer enn halvert siden midten av 1970-tallet. Jeg er ganske sikker at Storhaug slettes ikke er ukjent med disse forholdene. Problemer er at denne kunnskapen ikke tjener formålet når hensikten er å framstille muslimske innvandrere som kjeltringer.
 

For en tid tilbake refererte HRS til en spørreundersøkelse danske myndigheter står bak. I dette datamaterialet kommer det fram at andre-og tredjegenerasjons innvandrere er noe mer tilbøyelige enn andre grupper til å svare at de har liten tillitt til personer de ikke kjenner fra før. I HRS sin kommentar gjøres det selvfølgelig et stort poeng ut av en statistisk forskjell som i virkeligheten er svært marginal. Hensikten er åpenbart å understreke hvilken trussel innvandrere angivelig skal utgjøre når det gjelder det sivile samfunnet. I denne forbindelse benyttet HRS ikke overraskende et rent kulturalistiske resonnement. Det hele har i følge Storhaug nemlig sin årsak i Midt-Østens begrep om mannlig ære.
 

For det første er det store forskjeller når det gjelder i hvilken utstrekning et tradisjonelt æresbegrep videreføres blant innvandrere. For det andre kan man slettes ikke se bort fra at andre faktorer er langt viktigere: Det har etter hvert blitt en kjent sak at mange andre- og tredjegenerasjons innvandrere opplever at de befinner seg i et krysspress mellom ulike forventinger. Fra et hold stilles det krav om segregering gjennom kulturell tradisjonalisme og religiøs konservatisme, fra et annet hold krav om assimilering f.eks. gjennom den type autoritære frihetsbegrep som HRS er en representant for. Unge med innvandrerbakgrunn opplever ikke sjelden et krysspress av forventninger man verken kan eller vil leve opp til. Resultatet er stadige erfaringer av ikke å bli respektert for den man er eller vil være. Uansett blir man fra begge leire møtt med både mistenkeliggjøring og fordømmelse. Med tanke på det siste er Islam Net og HRS eksempler på sentrale aktører her i Norge. Mens Islam Net fordømmer det minste avvik fra den forstokkede islamismen de selv er talerør for, representerer HRS en holdning der innvandrere som på hederlig og demokratisk vis tar aktivt del i det norske samfunnet nærmest blir sett på som ulv i fåreklær.
 

Resultatene av samme danske spørreundersøkelsen viser for øvrig at innvandrere flest støtter opp om demokratiske verdier og forsørger seg selv og sin familie gjennom lønnsarbeid. Omfattende surveys fra Storbritannia gjør det dessuten klart at landets muslimske innbyggere, sammenlignet med den britiske befolkningen totalt sett, er minst like forskjelligartet hva gjelder livsstiler, holdninger til politiske og religiøse spørsmål og grad av tilknytning til samfunnet de bor og lever i. Det er ingen grunn til å tro at det forholder seg annerledes når det gjelder Skandinavia. Alt dette er noe HRS ganske sikkert vet utmerket godt. Ikke desto mindre finner de det opportunt å se bort fra denne typen innsikter når innvandrere skal framstilles som en slags samsfunnsrisiko.
 

HRS sin demagogi innebærer at de avviser nær sagt alle muligheter for refleksjon og dialog. I følge stiftelsens leder, Rita Karlsen, er multikulturalismen en ideologi “… som ivrig forsøkes befestet i Norge, med støtte fra nasjonale medier og ikke minst i skyggen av 22/7.” Man kan spørre seg om hvem det er hun egentlig sikter til her, og om hva hun egentlig forstår med begrepet multikulturalisme. Mye tyder på at Karlsen ikke innser at man faktisk kan være kritisk til en multikulturalistisk politikk selv om man ikke deler HRS sine autoritære forestillinger om hva frihet er eller aksepterer deres gjentatte forsøk på å framstille ikke-vestlige innvandrere som upålitelige kjeltringer. I lys av alt dette har HRS utviklet seg i en retning som gjør at stiftelsen er i ferd med å miste all troverdighet når de stadig vekk løfter fram prinsipper om individuell frihet og likeverd som en moralsk og politisk rettesnor. 

 

EDIT:

Jeg har begått «bommert». Det er riktig at Storhaug skrev at folk med somalisk og pakistansk bakgrunn «...tråkker oss nordmenn nedover og nedover». Imidlertid leste jeg ikke innlegget der formulering står godt nok, og overså at dette skal uttrykke en slags ironisering over at en enkelte innvandrere flytter fra Norge, angivelig fordi de ikke føler at de blir respektert og likt av nordmenn. Storhaug mener altså ikke at pakistanere og nordmenn tråkker "oss" nedover og nedover. Derfor beklager jeg at jeg misoppfattet dette og framstilte hennes utsagn på en feil måte. Ikke desto mindre representerer innlegget en av mange i serien med hatske utfall mot somaliere. Derfor er min beklagelse med forbehold. Jeg gjorde samme feil i en kronikk i Dagsavisen for vel et års tid siden. Ingen har reagert før nå. Årsaken er trolig at det som viste deg å være en feiltolkning i lett kunne forstås som en logisk følge av den fiendtlige innstillingen HRS legger for dagen, ikke minst når det gjelder somaliske innvandrere.