mandag 29. oktober 2012

Rørete tale fra Geert Wilders

I talen til det svenske Tryckfrihetssällskapet i Malmö sist lørdag (27. oktober 2012) sa Geert Wilders bl.a. følgende:
I always make a distinction between Muslims and Islam. Most Muslims are moderate, most Muslims are non-violent, but the ideology of Islam is dangerous. The moderates are the captives of the barbaric system of Islamofascism. There is no moderate Islam.
Man kan undre seg over om Wilders forstår hva han selv sier her. I de første setningene påstår han at han alltid skiller mellom muslimer og islam. I de to siste setningene sier han at et slikt skille er umulig, for alle muslimer er «islamofascister» enten de vil eller ei. Dette er selvfølgelig en selvmotsigelse av dimensjoner. Påstanden om at han skiller mellom muslimer og islam blir i beste fall bare et spill for galleriet. Slik sett stiller Wilders i samme klasse som f.eks. Robert Spencer som jeg omtalte i forrige blogginnlegg.

søndag 28. oktober 2012

- Alle muslimer er jihadister! Hæ? Ekstremisme, sa du?

Etter siste ukes Brennpunkt om høyreekstremisme var det grunn til å forvente reaksjoner. Mange innvandringsmotstandere liker dårlig å bli minnet om hvilket selskap enkelte av deres egne argumenter lett kan bringe dem i (se forrige innlegg i denne bloggen). Og ganske riktig, bare minutter etter at programmet ble sendt, meldte Hege Storhaug på twitter at vi stod ovenfor en skandale og bebudet oppvask. Fjordman tvitret på sin side om kloakkjournalistikk. Mer elaborert kritikk har så langt ikke kommet fra disse holdene. Document.no derimot tok ansvar og publiserte en sak skrevet av gjesteskribenten "Flora".

Den anonyme forfatterens noe forvirrende omtale av programmet starter slik:
Programmet var svært interessant. Ikke med tanke på tema islamkritikk, men med tanke på hvilke virkemidler NRK er villig til å bruke i sin egen propaganda. Her fant man mange klassiske eksempler på propaganda. Her var løgner, utelatelser, sammensatte spørsmål, gjentakelser, falske sammenligninger, tvilsomme koblinger og assosiasjoner.
Gjesteskribenten fant altså ikke programmet interessant med tanke på islamkritikk. Nei, det er kanskje ikke så underlig. For denne utgaven av Brennpunkt var ikke et program om islamkritikk. Programmet satte søkelys på høyreekstremisme. For ingen vil vel mene at islamkritikk og høyreekstremisme nødvendigvis er det samme? Så er det også nettopp dette som er Flora sitt fremste ankepunkt, paradoksalt nok. For hun hevder nemlig at figurene som Brennpunkt satte i søkelyset, på løgnaktig vis ble framstilt som politiske ekstremister. Hun kan visstnok strekke seg så langt som å gi NRK rett når det gjelder Roberta Moore i Jewish Defence League UK. Noen annet ville være umulig ettersom denne Moore hevder at Anders Behring Breivik gjorde det som måtte gjøres.

Er det dermed gitt at begrepet ekstremisme bare skal omfatte dem som  direkte oppfordrer til eller ufører voldelige handlinger? Skal begrepet ha noen verdi må politiske ekstremisme etter min mening også inkludere politisk agitasjon som etablerer demoniserende fiendebilder av hele folkegrupper. Selv om det ikke direkte oppfordres til vold, kan det likevel bidra til å skape endimensjonale virkelighetsoppfatninger som lett kan invitere til vold som en logisk mulighet. Skal Brennpunkt kritiseres for noe, er det at det ikke ble tilstrekkelig presisert hva vi bør forstå med begrepet ekstremisme. Programmet fikk heller ikke godt nok fram hva slags ekstremisme sentrale aktører innen anti-jihadismen rent faktisk står for.

De som så programmet vil sikkert huske passasjen der pastoren Terry Jones hengte en dukke som skulle forestille Barack Obama i en galge. Flora lot seg åpenbart ikke affisere av dette. I stedet er hun opprørt over at NRK omtaler Jones som ekstremist. I hennes øyne er pastoren mer som et fromt lam å regne:
Jones sa i praksis ikke annet enn det han som kristen mann er nødt for å tro: at det kristne evangelium er det eneste sanne og at å tro på noe annet er djevelens verk og vil lede til helvete. Hva er ekstremt med dette? Jesus sa: Jeg er vegen sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Dette budskapet er det Terry Jones videreformidler. Aldri har vi vel hørt at Jesus var ekstremist?
Nei, det er uten tvil riktig at Jesus ikke blir sett på som ekstremist. Men det har kanskje ikke falt Flora inn at det kan ha å gjøre med at Jesus ikke fremmet sine politiske standpunkter gjennom å henge dukker i galger.

I Brennpunkt ble en ung hijabkledd jente intervjuet. Flora sin innsigelse var ikke rettet mot at jenta er muslim. Nei, ankepunktet er først og fremst at hun var vakker og dessuten talte velartikulert om toleranse og sameksistens. I Floras øyne fremmet dermed NRK "hijab som et slående symbol på de gode makter". For unge vakre og fredsomme jenter i hijab er, som vi skal se, å regne som ulv i fåreklær:

Robert Spencer er mannen bak den beryktede nettsiden Jihad Watch. I programmet opptrådde han på et politisk møte i Stockholm og holdt tale foran en liten krets tilhengere. Mye tyder på at Flora mener vi her har å gjøre med en nøktern og saklig kritiker av radikal og politisk islam. Dersom man forholder seg til bare et lite utvalg av Spencers mange oppsiktsvekkende utsagn, er det imidlertid lett å komme i tvil om en slik vurdering i så fall er riktig:

… there is no distinction in the American Muslim community between peaceful Muslims and jihadists.

there is no reliable way to distinguish a “moderate” Muslim who rejects the jihad ideology and Islamic supremacism from a “radical” Muslim who holds such ideas, even if he isn’t acting upon them at the moment

Disse uttalelsene har Spencer  latt falle på sin egen nettside. Og det blir åpenbart at det slettes ikke bare er anti-jihadisme han sysler med. Det finnes ikke noe skille mellom muslimer og jihad, påstår han. Agitasjonen retter seg dermed like mye mot muslimer i sin alminnelighet som mot islam som religion. Han setter langt på vei likhetstegn mellom ideene og verdiene han angivelig vil til livs og muslimer som folkegruppe.

Spencer & Co. mener altså at alle muslimer er jihadister. Flora er tilsynelatende av den oppfatningen at det ikke hviler noe ekstremistisk over et slikt synspunkt. Så er det også en holdning hun har felles med en debattant med kristenfundamentalistiske tilbøyeligheter, som uttrykte noe tilsvarende i en herværende kristen dagsavis sitt debattforum på internett:
Man kan gjerne fremstå som moderat muslim, men ingen vet hva de tenker og føler.
Robert Spencers forvirrede synspunkter på muslimer, kristendom og Obama, slik det kommer til uttrykk i et videointervju på Jihadwatch, gjør ikke saken noe bedre. Her sier han blant annet dette: 
He [Obama] identifies himself as a Christian now but it is perhaps salient to note that a Muslim can identifyhimself as a Christian because Jesus Christ is a Muslim prophet in the Quran, and the Muslims consider themselves to be the true Christians as well as the true Jews, following the true teachings of Jesus and Moses and so it is not out of the realm of possibility that some individual, or possibly Barack Obama could be a Muslim and be identifying himself as a Christian without even meaning to, uh, say that he is a member of the classic Christian tradition, now he has never been questioned about this and challenged about this and so ultimately only he knows the answer to what he really believes, but certainly his public policies and behavior are consistent with him being a committed and convinced Muslim.
Spencer er altså av den oppfatning at muslimer også kan opptre i forkledning, i den hensikt å spre "ondskapen" i det skjulte. Sammenligningen med djevelen i kristen mytologi er her åpenbar. Sammen med Spencer fikk vi også se Pamela Geller tale til fan-klubben i Stockholm. Det hun sa der var jo egentlig dette:  - Muslimer er egentlig ikke religiøse, de bare later som. De bruker det som skalkeskjul for å ta oss!  På sin hjemmeside Atlas Shrugs gjentar hun til stadighet at Obama er muslim og at han har jihads seier som målsetning. Hun har også uttalt at arabisk ikke er et språk, men "…the spearhead of an ideological project that is deeply opposed to the United States". Med andre ord, har man arabisk som morsmål, er man også er jihadist.

Document.no sin gjesteskribent hadde bitt seg merke i at programmet innehold et opptak der Martin Luther King jr. omtalte rasister som satte biler i brann utenfor lokalet der han talte. Flora er åpenbart ikke i tvil om at dette representerte et propagandistisk virkemiddel. NRK sitt formål med å vise opptaket skal nemlig ha vært å likestille afroamerikanernes situasjon på 60-tallet med vilkårene for innvandrere i dagens Norge! Her forstår Flora åpenbart ikke at hensikten var å understreke hvordan retorikken til bl.a. Jones, Spencer og Geller har noen interessante paralleller til hvordan KKK begrunnet sin vold ovenfor afroamerikanere. Dessuten, programmet handlet vel ikke om Norge spesielt, gjorde det? Flora mener ikke desto mindre at NRK i denne sekvensen av programmet burde ha referert til eksempler på  biler som har vært satt i brann i Norge de senere årene. Her røpes det nok en gang en sans for perspektiver og dimensjoner som må kunne karakteriseres som eiendommelig. Hun ser vel for seg en sekvens der Håkon Haugsbø filmes foran et utbrent bilvrak i Groruddalen, mens han lakonisk kommenterte: - Dei sett bilane våre i brann. Dei gjer det fordi dei er muslimar! Da hadde vi vel snakket "islamkritikk", da!

I NRKs program uttalte Gunnar Stålsett at i globalismens tid er religioner nødt for å leve side om side. Utsagnet lyder selvfølgelig skrekkelig i ørene til innvandringsmotstandere som går inn for en slags global segregering på bakgrunn av religiøse og etniske kriterier. Flora har følgende å si til denne sekvensen i programmet:
Spurte noen om hvordan religioner lever side om side i Saudi Arabia, i Pakistan, i Somalia eller i Afghanistan? Nei, et slikt spørsmål ville så altfor lett ha avslørt Brennpunkts gjennomførte propagandastil.
Tja, mon tro det? Nå handlet programmet ikke om situasjonen og utviklingen i Saudi Arabia, i Pakistan, i Somalia eller i Afghanistan. Selvfølgelig er det riktig at religiøs toleranse på ingen måte har vært det mest framtredende aspektet ved utviklingen i disse landene. Men er dette et moment som bør vektlegges når høyreekstremisme i Nord-Amerika og Europa er temaet? Skal vi forstå Flora dithen at intoleranse og ekstremisme i de nevnte landene bidrar til å legitimere de høyreekstremistiske standpunktene som programmet satte søkelys på?

NRK skal altså i følge document.no sin gjesteskribent drive "propaganda" når figurerer som Terry Jones, Robert Spencer og Pamela Geller omtales som ekstremister. Men når noen hevder at alle muslimer i virkeligheten er jihadister og at muslimer infiltrerer og driver undergravingsvirksomhet i forkledning som kristne, har vi da virkelig med saklig islamkritikk å gjøre? Før vi aner kan en ny Behring Breivik la seg inspirere av slike totaliserende fiendebilder der muslimer i sin alminnelighet demoniseres. I USA har man gjennom de siste årene sett flere "mini-breiviker". Flere av dem har heldigvis blitt stoppet før de fikk utrettet voldshandlingene de hadde satt seg fore. Andre har blitt dømt for vold rettet mot minoriteter som (med rette eller urette) kan assosieres med islam.

Til sist må man spørre seg om det virkelig står så dårlig til her lands at det er aktører som Jones, Geller og Spencer, for ikke å snakke om Chaim Ben Pesach, document.no sin gjesteskribent mener skal vinne kampen mot islam og "multikulturalisme" på vegne av henne selv og hennes meningsfeller?

fredag 19. oktober 2012

Når det radikale og det ekstreme høyre tråkker i samme landskap

Kan hende har de rett de som klager over at innvandringsmotstandere og islamkritikere urettmessig gis merkelappen høyreekstremistisk. For denne betegnelsen brukes noen ganger om posisjoner andre vil kalle kulturkonservativisme eller radikal høyrepolitikk. Det høyreekstreme har noen helt bestemte kjennetegn som vi bør holde fast ved. På den andre siden bæres budskapet til de som agiterer mot innvandring og islam alt for ofte fram av resonnementer og retorikk som - i det minste til forveksling - kan minne om høyreekstremistisk demagogi.

I utgangspunktet burde det være ganske klart at et parti som f.eks. FrP må karakteriseres høyreradikalt, og ikke som høyreekstremistisk. For i dette partiet kan man lett gjenkjenne elementer som ofte brukes til å definere høyreradikalisme; nemlig ento-nasjonalisme og kulturkonservativ eller reaksjonær populisme. Som statsviteren Cas Mudde har påpekt, har vi her å gjøre med en radikal dyrking av ideer som lenge har vært en del av Europas politiske historie. I dag videreføres dette av en hel rekke mindre (og ikke alltid så små) partier rundt om i Europa. Til tross for en autoritær innstilling, spesielt ovenfor sosiale og kulturelle minoriteter, deltar partier av FrPs støpning i parlamentarisk systemer og bekjenner seg til demokratiske idealer.

Nettopp det siste, fastholdelsen av det demokratiske, står i motsetning til de ekstremistiske høyrekreftene. Foruten å legge ennå større vekt på essensialiserte kulturelle identiteter - eller til og med forestillinger om iboende motsetninger mellom «raser» - preges det høyreekstreme ofte av at man beveger seg utover det ento-nasjonalistiske. Her er referansene gjerne et tradisjonelt fascistisk tankegods. Den sentrale ledestjerne blir dermed forsvaret av et rasemessig og kulturelt «rent» Europa mot barbarenes invasjon, representert ved globalisering, migrasjon og islam.

Behring-Brevik oppfattet seg selv som en «soldat». Han var imidlertid ikke soldat bare for et norsk nasjonalt fellesskap. I like stor grad så han seg selv som militant forsvarer av et «rent» Europa. Dersom han "bare» hadde vært høyreradikal, etno-nasjonalist, ville han – som fascismehistorikeren Andrea Mammone har påpekt - ha sett på de aller fleste ungdommene på Utøya som ofre (om enn så villedede) han var forpliktet til å forsvare. I stedet så han på dem som det hvite og rene Europas forrædere.

Voldelige antidemokratisme og rasistisk paneuropeisme er altså noe av det som skiller den ekstremistiske høyresiden fra den radikale. Problemet er at det radikale og ekstremistiske høyre, til tross for noen grunnleggende skillelinjer, har flere ideer, synspunkter og retoriske virkemidler felles:

For det første er kombinasjonen av etno-nasjonalistiske idealer og paneuropeisk renhetstenkning om kultur og identitet slettes ikke noe som bare forekommer i de mest ytterliggående høyrekreftene. Ikke minst når det opereres med ideer om at demokrati og ytringsfrihet ensidig og nærmest essensielt er knyttet til en felles europeisk og kristen kulturtradisjon, blir dette tydeliggjort.

For det andre er renhetstenkning i seg selv også et felles møtepunkt mellom det radikale og ekstreme høyre. Globalisering skaper for noe mer kaos enn for andre når kategorielle skillelinjer blir utydelige eller irrelevante. Tidligere kunne Sovjet Unionen og kommunismen tjene som syndebukk og fiendebilde når sosial og kulturell flyt og endring ble opplevd som forvirrende og truende. I det vakuum som oppstod etter murens fall, har innvandrere og muslimer,«multikulturalisme»,«kulturmarxister» og islam for mange blitt erstatningen.

En tredje fellesnevner ser ut til å være reaksjonære forestillinger om at framtiden ikke kan formes gjennom politiske målsetninger. Det eneste alternativet er å se tilbake og forsøke å gjenskape en tid som ikke lenger eksisterer. Man drømmer om en tid der innvandrere ikke fantes, islam var en marginal og fjern faktor, nasjonalstatene var rene og homogene, samfunnet tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.

Denne nostalgiske «renhetsfetisjismen» bidrar til at det for manges del neppe er multikulturalismen i egentlig forstand som er skyteskiven. For som politisk doktrine dreier multikulturalismen seg om et prosjekt der man deler mennesker inn i et velordnet og statisk system av adskilte kulturelle og religiøse identiteter. Når det kommer til stykket er det først og fremst immigranter, migrasjon og mangfold i seg selv mange er i mot. Når begrepet multikulturalisme brukes, er det derfor ofte det siste man sikter til, og ikke den politiske doktrinen i seg selv.

For det fjerde hersker det også blant høyreradikale en tilbøyelighet til å forstå både nasjonale kulturer og kontinentale sivilisasjoner som monolittiske enheter. Ikke bare tenker man seg at kulturer avgjør hvordan individer føler, tenker og handler, i det minste når det gjelder «de andre». Som den nederlandske historikeren Markha Valenta har framholdt, snakkes det om «kulturer» som om de var stater i en«realpolitisk kamp» om territorier. Konsekvensene av en slik tenkning er at enhver innvandrer lett kan forstås som en brikke i denne «kampen», og kan dermed i ytterste instans bare ved sin tilstedeværelse bli definert som fiende. Å knytte assosiasjoner mellom innvandring og tyskernes okkupasjon forekommer fra tid til annen. Blant annet blir "kulturquisling" brukt som betegnelse på de som holdes ansvarlig for innvandringspolitikken. 

For det femte, når alt reduseres til forestillinger om at en «renheten» er i ferd med å gå tapt, blir perspektivene svært enøyde. For sin angivelige kamp for ytringsfriheten, har den reaksjonære populisten Geert Wilders av mange innvandringsmotstandere og islamkritikere blitt utropt til en helt. Hans uttalelser om at Koranen skal forbys, hans utsagn om at gatene bør feies rene for muslimer, hans forslag om hodeplaggskatt for muslimske kvinner og hans trussel om massedeportasjon av muslimer, setter denne helterollen i et mildt sagt underlig lys.

At kulturelle og religiøse verdier og ideer forveksles med folk i seg selv - slik som åpenbart er tilfelle når det gjelder Wilders - er selvfølgelig ikke enestående. I forskjellige varianter og innpakninger finner man utallige eksempler på det samme i alt fra nyere forskning innen nevropsykologi, via avisartikler og reisehåndbøker til samtaler rundt lunchbordet. I det øyeblikket dette blir omgjort til en ideologisk bærebjelke for eksplisitte politiske målsetninger, mister det imidlertid sin uskyld. Motstanden mot innvandring og islam formuleres alt for ofte på måter som gjør det uklart om det er ideer og verdier man opponerer mot eller om motstanden egentlig retter seg mot folkegruppene man assosierer disse ideene og verdiene med. I slike tilfeller kan avstanden oppfattes som ubehagelig liten mellom det som i utgangspunktet forstås som høyreradikale posisjoner og de høyreekstreme perspektivene der rasistisk hat og frykt, og til syvende og sist vold er dominerende.





torsdag 18. oktober 2012

Rasisme i form av "knivskarpe kommentarer"?

Jeg har vært i en slags dialog med Hege Storhaug og Rita Karlsen i kommentarfeltene på Human Rights Service sine hjemmesider. Det har mildt sagt vært en selsom opplevelse. I forrige innlegg nevnte jeg at stiftelsen har publisert uttalelser som vanskelig kan karakteriseres som annet enn rent rasistiske. For leden oppdaget jeg at hjemmesiden deres (www.rights.no) har blitt oppgradert. I motsetning til tidligere, gis leserne nå anledning til å kommentere innleggene de poster. Derfor benyttet jeg anledningen til å konfrontere dem med artikkelen der afrikanere karakteriseres som psykisk utviklingshemmede. Dette gjorde jeg i en kommentar til et innlegg om «de andres» rasisme, skrevet av Hege Storhaug. Jeg skrev bl.a. følgende:

"Velkommen til Latesomlandet (Låtsaslandet)! sier vår vertinne Julia Caesar i dag. Hun inviterer oss til en rundtur i landet der ingenting er hva det synes å være der det er en dyd å late som og kriminelt å si sannheten". 

Dette skriver HRS redaksjonelt som en introduksjon til et essay som blant annet har følgende formuleringer under overskriften Massimport av utvecklingsstörda:

"Invandrare från Mellanöstern, Sydamerika, Syd- och Sydostasien har i snitt IQ 86. Invandrare från Afrika skiljer ut sig från alla andra invandrargrupper. De har en genomsnittlig IQ kring 70. Gränsen för utvecklingsstörning eller begåvningshandikapp går just där, vid IQ 70. Under IQ 70 betraktas man som utvecklingsstörd. När Låtsaslandet massimporterar människor från Afrika importerar vi alltså tiotusentals utvecklingsstörda individer från samhällen med en utvecklingsnivå som ligger hundratals år tillbaka i tiden jämfört med vår, människor som kommer från stamsamhällen och i många fall är funktionella analfabeter. Många av invandrarna från Mellanöstern och Afrika har dessutom psykiska och fysiska handikapp som en följd av inavel sedan flera generationer".

HRS vil kanskje hevde at dette er synspunkter som de selv ikke deler. I så fall framstår det som underlig at de uten noe som helst forbehold har publisert dette.

I utgangspunktet var jeg tilbøyelig til å tro at HRS sin redaksjon ikke hadde lest Julia Caesars lange tekst nøye nok før de publiserte den. Derfor ville jeg ikke ha blitt overrasket om de nå tok avstand fra de rasistiske påstandene og slik beklage at de hadde publisert dem. Men overrasket ble jeg. For Rita Karlsens hjelpeløse reaksjon var som følger:

Hvis du har problemer med Julia Caesars kvasse essayer, foreslår jeg at du slutter å lese dem. Hun har mange knivskarpe analyser og ditto knivskarpe kommentarer. Det anser jeg som et produkt av Sveriges politikk på innvandrings- og integreringsfeltet, samt hvordan media opptrer og hva de rapporterer.

Som svar på denne uttalelsen, postet jeg en ny kommentar: 

Så da er det altså bare å konkludere med at HRS mener at karakteristikken av afrikanere som psykisk utviklingshemmede er en «knivskarp analyse». Jeg burde kanskje ikke bli overrasket, men er det ikke oppsiktsvekkende at HRS på denne måten slutter seg til klart rasistiske utsagn? Noe annet er hvorfor Rita Karlsen åpenbart mener at jeg ikke bør lese tekster med synspunkter jeg ikke deler? Den forstår jeg ikke.

Rita Karlsen hadde i det følgende ikke mer å si enn dette:

Etter å ha lest en del av dine skriverier har jeg innsett at du konkluderer akkurat slik som du vil, helt uavhengig av om hva som er motargumenter. Når jeg foreslår at du slutter å lese Caesars essay, er det knyttet til det samme. Synspunkter en ikke deler burde være et godt utgangspunkt for debatt, men der er åpenbart ikke du.

Jeg deler altså ikke Julia Caesars rasistiske synspunkter. Men er det rimelig å forvente at jeg dermed skulle se bort fra dem? Som leserne kanskje vil legge merke til, er det ikke uten videre åpenbart hvilke «konklusjoner» og «motargumenter» Karlsen her refererer. Riktignok har jeg hevdet at Caesars utsagn er rasistiske. Men hvor er i så fall motargumentene? Det Karlsen kanskje ikke innser er at jeg når som helst er fullt beredt til å diskutere hvorvidt karakteristikken av afrikanere som psykisk utviklingshemmede representerer en «knivskarp analyse» eller ikke. Spørsmålet jeg nå satt igjen med var flere. Ett av dem var selvsagt på hvilket grunnlag HRS tilsynelatende forsvarer Julia Caesars rasistiske uttalelser? Følgelig tillot jeg meg å poste enda en kommentar:

I utgangspunktet hadde jeg håpet at dette essayet av Julia Caesar ble publisert av HRS ved en glipp. Etter Karlsens reaksjoner her, må jeg si at jeg er i tvil om det virkelig forholdt seg slik. Det burde være mulig å svare konkret på om HRS går god for følgende formulering eller ikke: «När Låtsaslandet massimporterar människor från Afrika importerar vi alltså tiotusentals utvecklingsstörda…». Mener Karlsen virkelig at dette er «knivskarp analyse»? I så fall hvilken saklig dekning mener hun det egentlig finnes for å hevde noe slikt?

Karlsen svarte da prompte:

 Jeg mener det er en knivskarp kommentar, og ville aldri ha uttalt meg slik.

Ja, så kommentaren var altså «knivskarp»? Jeg formulerte og postet nok en kommentar. Dette ble ikke akseptert av moderator, men lød i alle tilfelle slik:

Dette er ikke noe annet enn en ynkelig opptreden. Hvorfor er det så vanskelig å utvetydig ta avstand fra et utsagn som er klart rasistisk? Karlsen sier hun aldri ville ha uttalt seg slik Caesar gjør. Nei, men hva mener hun så om INNHOLDET i utsagnet? Det er det som er det avgjørende her, ikke hva slags formuleringer som er brukt. Dessuten, hva er det som er «knivskarpt» ved Julia Caesars utsagn? Hennes påstander er ikke noe annet enn løgnaktige og fordummende. At HRS ikke er villig til å ta avstand fra et klart rasistisk utsagn som de selv har videreformidlet er foruroligende og inngir ikke akkurat tillit.

Mens jeg skrev denne siste kommentarer, viste det seg at Hege Storhaug også hadde blandet seg inn med følgende innspill:

Selvsagt er alle Dagblad-ansatte ansvarlige for hver eneste formulering som kommer fra pennen til Marte Michelet. Det skulle bare mangle, ikke sant? Sånn som da Michelet sa at Steinar Lem ser på muslimske barn som ugress. Det ble visstnok kjøpt inn sjampis og greier i de ulike redaksjonslokalene, har jeg hørt.

Min siste kommentar hadde altså blitt avvist av moderator. Og det begynte å gå opp for meg at kommentarfeltet selvfølgelig var ment for menigheten av "urnordmenn". Selv om jeg nå måtte innse at jeg hadde status som inntrenger, tok jeg meg likevel den frihet og poste en kommentar til Storhaugs betraktninger: 

Sammenligningen med M. Michelets karakterisering av nå avdøde Steinar Lem er ikke bare søkt. Den vitner også om at Storhaug ikke forstår hva dette dreier seg om. Dersom det ble skrevet om Steinar Lem at han så på muslimske barn som ugress, er det selvfølgelig usaklig ytring. Men verken påstanden, eller at den angivelig skal ha foranlediget skåling i sjampanje i Dagbladets redaksjonslokaler, har noe som helst å gjøre med det jeg har tatt opp her. Saken dreier seg om at HRS videreformidlet en påstand om at afrikanere er mentalt tilbakestående. Caesars utfall rammer ikke en enkeltstående mann på bakgrunn av hans politiske standpunkter. Hun gir uttrykk for en grunnleggende nedvurdering av afrikanere gjennom å fremme usanne påstander om deres biologisk nedarvede egenskaper. Utsagnene er fullstendig generaliserende og er åpenbart ment å ramme alle med afrikansk opprinnelse, barn som voksne, kvinner som menn. Dersom ikke Storhaug ser hvilken forskjell det impliserer, må man virkelig stille spørsmål ved hennes dømmekraft og om hun over hodet har noen som helst forståelse for hva rasisme er. Det kan godt være at HRS ikke var på det rene med hva som faktisk stod skrevet i Caesars tekst. I så fall er det for så vidt greit. Når man samtidig i ettertid ikke er villig til å ta entydig avstand fra innholdet i teksten, er det svært mildt sagt ikke greit i det hele tatt.

Michelets sikkert uriktige uttalelser om Steinar Lem, skal altså være å sammenligne med karakteristikker av en hel folkegruppe som mentalt tilbakestående. I følge HRS er det første den nedrigste påstanden som tenkes kan, mens det siste altså er intet mindre enn en «knivskarp kommentar». 


onsdag 10. oktober 2012

Er Hege Storhaug en «urnordkvinne»?

Jeg er sannelig ikke sikker på hva Hege Storhaug prøver å si i sitt innlegg i Aftenposten (09.10.12) når hun skriver følgende:

«Min påstand er: Man skal lete lenge og vel for å finne en folkegruppe preget av mindre rasistiske holdninger enn urnordmenn. Vi er strengt oppdratt i likeverd mellom alle uansett bakgrunn – heldigvis».

Hun har ganske sikkert rett i at det norske samfunnet er mye mindre preget av diskriminering og rasisme enn mange andre. Men urnordmenn, hva er det? Begrepet er kanskje inspirert av Fjordmanns og ABBs retorikk om nordmenn som «urfolk», hva vet jeg? Uansett må vi gå ut fra at Storhaug tenker seg at vi står ovenfor et trekk ved nordmenn som har vært sentralt siden tidens morgen, upåvirket av skiftende forhold gjennom historien. Eller er fenomenet urnordmenn noe som har vokst fram gjennom dagens norske samfunn, for eksempel etter at storbønder og borgerskap ikke lenger så lett kunne gi uttrykk for rasistiske oppfatninger om husmenn og arbeidere, etter at man sluttet med tvangssterilisering av den reisende folkegrupper og etter at den voldsomme assimileringspolitikken ovenfor den samiske minoriteten ikke lenger var offisiell politikk?

Dersom det er et sentralt kjennetegn ved urnordmenn, slik Storhaug skriver, « … at individet settes i sentrum, ikke gruppe, religion og hudfarge», er hun dermed selv en urnordkvinne? Jeg er ikke helt sikker. Ser man nærmere på hva hun publiserer på Human Rights Service (HRS) sin hjemmeside (www.rights.no), er jeg slettes ikke det. 

Da flere representanter med innvandrerbakgrunn ble valgt inn i Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe i fjor høst, hevdet hun at disse elleve individene (som f.eks. Prableen Kaur) ikke hadde andre formål med sitt politiske engasjement enn å sikre egne etniske interesser, i motsetning til de norske representantene som uselvisk skal være opptatt av å bygge sivilsamfunn og nasjonalt fellesskap. Til grunn for slike betraktninger ligger Storhaugs påstand om at folk med bakgrunn i land utenfor Europa er bærere av en «stammekultur».

Dette er dessverre bare noen få av mange eksempler på hvordan HRS fremmer et budskap der spesielt ikke-vestlige innvandrere systematisk framstilles gjennom et knippe stereotypier og fordommer. Variasjoner som knytter seg til generasjonsforskjeller, klasse og utdanning, geografiske opprinnelse, kultur og religion, politisk orientering, livsstils­valg, årsaker til migrasjon, grad av integrasjon osv. blir gjort til noe irrelevant.

Dersom man tar på alvor den dogmatiske virkelighetsoppfatningen som Storhaug gjør seg til talerør for, tegner det seg et bilde der innvandreres «kultur» dypest sett ikke kan forandres. I sin «essens» overføres den uendret fra generasjon til generasjon. Nå kan det faktisk være at når Storhaug har tanker om at det hele har med biologi og rase å gjøre. For så yndig presentert som "vår vertinne" for leserne av HRS sin blogg, lot Storhaug/Karlsen en journalist som blogger under pseudonymet Julia Caesar opplyse oss om at det pågår en masseimport av psykisk utviklingshemmede (dvs. afrikanere) til landet.  Her er det vel ikke akkurat likeverd mellom individer som settes i sentrum, eller hva? Tvert om er det reinspikka rasisme!


fredag 5. oktober 2012

Som hugget i stein ... og hudfargen avslører deg!


Abid Rajas kronikk i Aftenposten(01.10.2012) har naturligvis vakt oppmerksomhet. Her forteller han om en oppvekst der han ble foret med et intenst hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile. Dette er noe alle med pakistansk bakgrunn får «gjennom morsmelka», hevder Raja, stadig med utgangspunkt i personlige erfaringer. Som følge av dette skal han lenge ha vært hjemsøkt av tanker om å begå vold mot de som krenker profeten Muhammed.

Rajas beretning er alvorlig nok, og vi bør alle være glade for at han deler sine erfaringer og dermed åpner for et offentlig ordskifte om noe som ganske sikkert representerer et betydelig problem. Kronikken bærer imidlertid preg av kategoriske påstander og voldsomme generaliseringer. Hva han tenker er årsakene til det han beskriver, berører han vel egentlig ikke. Dessuten framstiller han det som de mer enn 30 000 med pakistansk bakgrunn i Norge vokser opp i et ensartet miljø. Selv om mye er felles, har vi slettes ikke med en ensartet gruppe å gjøre.

Det er mange som på ulikt vis har kommentert Rajas kronikk. Så langt jeg har kunnet se, er det ingen lagt vekt på at hat mot andre folkegrupper knapt kan sies å særprege muslimske innvandrere, enten de er fra Pakistan eller andre steder. Jeg fulgte kommentarfeltet som Aftenposten åpnet for da Rajas kronikk ble publisert i nettversjonen av avisa. Moderator hadde åpenbart en stri tørn med å slette de mest utagerende kommentarene. Selv blant dem som ble stående, finnes det formuleringer som ikke nettopp er preget av respekt og toleranse i omtalen av bestemte folkegrupper. I nettverdenen har det ikke rent få ganger kommet til uttrykk forståelse for, ja endog tilslutning til, Behring-Breiviks hat. Det var bare metodene det var noe galt med, må vite. Fra etnonasjonalistiske og kristenfundamentalistiske posisjoner forsvares og resirkuleres Fjordmans konspirasjonsteoretiske fiendebilder til stadighet.

I hovedsak har Rajas kronikk avstedkommet to typer reaksjoner. Den ene er representert ved det som ofte omtales som «moderate» eller «sekulære» muslimer. Her har innspillene vært kritiske, men også nyanserende og presiserende. Slik sett kan man tillate seg å håpe at det hele vil resultere i en fruktbar debatt som kan være med på å skape endringer. De som står for den andre typen reaksjoner er neppe spesielt interessert i det siste. Her sikter jeg til de som markerer seg som innvandringsfiendtlige og antimuslimske debattanter. For disse er Rajas utspill som en gave fra himmelen.  For nå muslimene innrømmet det selv! Fordi de er muslimer, er de hatefulle og voldelige. Rajas utspill brukes for alt det er verdt til å sette likhetstegnet mellom uakseptable holdninger og hele befolkningsgrupper. For her holder man seg med et bilde av befolkningsgrupper som hugget i stein. Folks følelser, tanker og handlinger er i dette perspektivet fullstendig omsluttet av monolittiske religioner og kulturer. Dermed sitter man igjen med en virkelighetsforståelse der endring knapt kan forestilles som en mulighet. Den eneste tenkbare forandringen ligger i å gjenskape en tid som ikke lenger finnes, nemlig «den gang» innvandrerne ikke var her, muslimer holdt seg i fjerne verdensdeler, det norske samfunnet var tuftet på en velordnet hierarkisering av kjønn og klasser og kulturen var borgerlig, kirkelig og autoritær.

Hatet som Raja beskriver, er det virkelig et produkt av islam og «muslimsk kultur»? Er det frambåret av en essensiell egenskap ved islam? Anti-islamister vil selvfølgelig forstå det slik. Men dersom dette hadde vært riktig, ville vi sitte igjen med spørsmålet om hvorfor ikke alle muslimer er hatefulle voldsutøvere. I den høyreradikale og antimuslimske understrømmen som kommer til syne i nettdebatter, finnes det et enkelt svar på dette. For her finnes ikke moderate eller sekulære muslimer. De er bare ulv i fåreklær. Som en nettdebattant nylig formulerte det:
 
«Man kan gjerne fremstå som moderat muslim, men ingen vet hva de tenker og føler?»

Nå er det ikke bare representanter fra «allmuen» som målbærer perspektiver som dette. Ikke på Facebook, men i et intervju i Dagbladet for vel ett år tilbake uttalte professor i historie, Nils Rune Langeland, følgende:
 
«Alle burde lære av de arbeidsomme pakistanske jentene. Men de kommer aldri til å knekke den europeiske koden. De kommer aldri til å forstå hva dette egentlig handler om. Det gjør ikke vi heller, intellektuelt, men vi bærer det med oss, erfaringsmessig».


Så kan man spørre seg om hva det er for noe, det mystiske «dette» ingen av «oss», og aller minst pakistanske jenter, noen gang vil kunne forstå? Hva slags kode er det Langeland har i tankene? Hvordan kan han egentlig vite at pakistanske jenter under ingen omstendigheter vil kunne ha en erfaringsmessig tilgang til «den europeiske koden»?

Følger man Langelands tankegang impliserer det at de pakistanske jentene kan snakke og kle seg som «oss». De kan ta den samme utdanning og ha de samme jobbene som «oss». Dypest sett er de likevel så annerledes at det en gang ikke finnes ord for det. En slik kategorisk forestilling om identiteter som essensielle, mystiske og uforanderlige gjør at hudfarge i dette tilfellet uvilkårlig må bli en sentral markør. Du kan late som så mye du vil, men hudfargen vil fortelle oss at du aldri kan bli en av oss!